Ardbeg – Blasda

Ardbeg med mindre røyk og det gæliske ordet for "søtt og deilig" på flasken - hva skal man egentlig forvente? Tidvis utskjelte Ardbeg Blasda gir oss mulighet til å lære mer om hva som ligger bak røyken i andre whiskyer fra destilleriet, men står den på egne ben uten røyken?

Ardbeg – Blasda

Nosinginfo

TypeSingle Malt
Alkoholvolum40 %
LandSkottland
DistriktIslay
DestilleriArdbeg
UtgiverArdbeg

Noe av det “verste” man kan bli utsatt for på en blindsmaking er en whisky som bryter fullstendig med forventningene man har til et destilleri. Jeg skriver “verste” i anførselstegn mye fordi at selv om det kan være vanskelig å gjette riktig destilleri, noe som kan oppleves som et lite slag i trynet, kan det også komme gode diskusjoner om hva som gjør en destillerikarakter. Det finnes Macallans på bourbonfat, det fines Dalmore på romfat, og det finnes altså whiskyer fra destillerier som Ardbeg og Caol Ila som så å si ikke lukter og smaker røyk. De gamle Kildalton-whiskyene til Ardbeg (1980 og 1981) er to eksempler på dette (må ikke forveksles med den nye Kildalton fra 2014) – Blasda er et tredje eksempel, med beskjedne 8 ppm (fenolandel). Det er altså ikke noe nytt at Ardbeg lefler med lavere peat-nivåer på whiskyene sine, og det bør også nevnes at destilleriet i perioder hadde betraktelig svakere røyksmak enn det som er standarden nå.

Blasda ble lansert i 2008, mens Ardbeg for alvor var i gang med å re-etablere seg som et varemerke etter de ble kjøpt opp av Glenmorangie. Dette var også en tid da mange destillerier skjønte behovet for å ha en viss bredde av forskjellige faste tapninger. Dessverre var det også tiden da mange av de samme aktørene skjønte at man kunne selge whiskyer uten aldersbetegnelse, så lenge de hadde et fancy gælisk navn. “Blasda” er gælisk for “søtt og deilig”, noe de selvsagt skal få lov til å prøve å bevise at den er. Whiskyen var en periode i lett tilgjengelig, men forsvant etter noen år. Om den ble kuttet fordi den fikk en relativt lunken mottagelse eller av produksjonsmessige grunner er ikke godt å si. For spesielt interesserte er den fortsatt mulig å oppdrive her og der i utlandet, men dette blir stadig vanskeligere (og dyrere).

Presentasjon:
Her er det umiddelbart noe som skurrer. Ardbeg bryter med den grønne flasken de vanligvis bruker, og fargen på innholdet kan se ut til å være tuklet med (men heldigvis ikke voldsomt). 40 % alkohol er også dårligere enn vi er vant til fra dette destilleriet i nyere tid, og dette betyr nødvendigvis også at whiskyen er kjølefiltrert. Ikke det beste utgangspunktet altså.

Lukt:Ardbeg Blasda (1 of 1)
Som ventet skriker ikke førsteinntrykket Ardbeg, men det er vel slik det er ment at det skal være. Det kommer ingen vegg av hissig røyk, men det ulmer et eller annet langt nede i bunnen av glasset, mer i retning av kullrøyk enn torv denne gangen. Samtidig er det mye som minner om vestkysten av Skottland her: medisinale noter, sjøsprøyt, tørket tang, Fisherman’s Friend og en interessant og ganske kraftig torvnote – torvrikt vann, ikke torvrøyk. Ardbegs klassiske sitruslukt er her, samt preg av vanilje, banan og kokos fra bourbonfatene. Det er også en tydelig maltlukt i bakgrunnen her, men den er av en eller annen grunn mindre tydelig enn i eksempelvis Ardbeg Ten – kan det rett og slett være det lave alkoholvolumet som gjør at den ikke kommer helt frem i front? En skvett vann henter frem nye preg av lett overmoden tropisk frukt, krekling og et lite hint av grønne epler.

Smak:
Det merkes tydelig at denne whiskyen kun holder 40 %, og sammenlignet med andre Ardbeg fra nyere tid føles det lave alkoholvolumet som en vel så stor grunn som mangelen av røyk til at starten mangler litt trøkk. Vanilje, mild sitron, tørre maltpreg, sort pepper, Werther’s karamelldrops og salt. Torvpreget er enda tydeligere enn i lukten og drar tankene i retning av springvannet på Islay. Samtidig er røyken enda mer subtil enn i lukten, selv om det er en ørliten sky helt i bakgrunnen. Munnfølelsen har en ok fylde, men går i en halvtørr retning i ettersmaken med preg av løvetannblader, valnøtter og tørr malt. Vann henter ut en del mer røyksmak og kullsot, og selv om dette er langt unna det nivået man er vant til fra Ardbeg er likhetene tydeligere nå. Litt eucalyptus og litt tydeligere eiketoner (som i treverk rett og slett) av nye smaker, og en noe mer røykfylt ettersmak enn neat.

Konklusjon:
Det er absolutt ikke en vond whisky dette her, men den er kanskje litt unødvendig? For fans av Ardbeg er den absolutt verdt å teste for å bli bedre kjent med destilleriet, men etter et glass eller to føles flasken litt overflødig. Det finnes bedre og (spesielt nå) billigere whiskyer som kan gi en del av den samme opplevelsen (f.eks. fra Springbank eller Bruichladdich), og det finnes mange whiskyer som kan engasjere mer gjennom en hel flaske. Blasda er interessant for å lære mer om Ardbeg og smaken og lukten får helt klart ståkarakter. Flasken kan imidlertid fort ende opp med å havne halvveis glemt bakerst i skapet, i hvert fall så lenge man har åpne flasker med mer spennende ting. Hadde den vært mer engasjerende hvis den hadde holdt 46 % alkohol? Ja, jeg tror det, men jeg tviler litt på at konklusjonen hadde blitt så veldig annerledes.

73/100

– Rasmus

Ardbegs nettside

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke vises