Balblair 15YO

Jeg hadde ekstremt lyst til å like Balblair 12. Både fordi jeg er veldig glad i dette destilleriet, og fordi jeg ikke skjønte all kritikken mot å gå over fra årgang til aldersbetegnelse. Dessverre leverte den ikke helt. Det var ikke det at den var dårlig. Lukten var riktig så god. Det var smaken som var, vel… ikke vond, men heller ikke god nok til å være en standard Balblair. 

Når prisen kryper rett oppunder tusenlappen, som den gjør med Balblair 15, øker også forventnignene. Ikke fordi dyrere whisky nødvendigvis er bedre, men fordi en whisky fra et destilleri som dette helst bør levere når den koster såpass mye. Jeg blir også til stadighet møtt med tanker om hvordan en whisky er “billig for alderen”. Den endeløse argumentasjonen rundt hvordan man bør kjøpe 2019-utgaven av Glendronach Allardice fordi den egentlig er 24 år, ikke 18 som det står på flasken, og hvordan man derfor får eldre whisky for pengene. Eldre whisky kan være bra det, men er ikke smak og lukt viktigere når alt kommer til alt? Vil du ikke heller bruke budsjettet ditt på en 15 år gammel whisky som smaker fantastisk enn på en 24 år gammel som er, vel, 24 år gammel?

Balblair må overbevise her, for å ikke få en stygg ripe i lakken, utført med rusten spiker, av undertegnede. 12-åringen stod ikke til forventningene. Snaut 1000,- som denne 15-åringen kostet før den ble utsolgt, er mye penger.

Lukt:
Men selvsagt lukter dette nydelig. Ikke bare av den fyldige høylandsbasen til Balblair – honning, vørterkake, bakte epler, kruskali og hjemmelaget fudge – det er også fullt av fortreffelige sherryfatpreg. Christmas cake (med alle mulige tørkede og kandiserte frukter), appelsindrops, nybakt sitronmarengspai, solbærsirup. Best av alt, det lukter god gammelsdags Balblair, med fat som ikke overstyrer destilleriprofilen. Grillet banan og naturlig vanilje. Vann gir lukten et mildt røstet preg, med preg av black malt, fennikel og sviskejuice. Sødmen demper seg, duftene roer seg, men balansen og sammensettingen er like j***a perfekt som før.

Smak:
Smaken til 12-åringen var en solid skuffelse etter den gode lukten. Det problemet er på ingen måte her. For en herlig smaksfylde, for en munnfølelse, for en oppvisning i velgjort høylandswhisky! Også her er det masse manukahonning, sammen med vaniljekrem, eplekake, gurkemeie, sort pepper og en finfin og fyldig maltsmak. De spanske fatene er mindre markante på smak enn lukt, men akkurat her gjør det ingen ting. Fine preg av rosiner, valnøtter, pumpernickel, lønnesirup og knekk setter akkurat den spissen de bør. Med vann kommer det til en flott eikebitterhet, sammen med mørk sjokolade, hasselnøtter, cacao nibs, svak peppermynte og noen lett brente rosiner. Hint av god årgangsportvin og bourbonfatlagret stout (Founders KBS anyone?).

Konklusjon:
Det sitter nok langt inne for mange å bla opp 1000 kroner for en 15 år gammel standardtapning. Meg selv inkludert. Men det er denne verdt, og vel så det. Selvsagt har den ikke samme kompleksitet som en 30+ år gammel Glenfarclas eller Mortlach. Bortsett fra det er den tilnærmet perfekt. Jeg har bursdag snart: Spander en dram av denne på meg, og du har en venn for livet.

89/100

– Rasmus

Balblairs nettside