Balblair 12 YO

Etter mange år med fokus på årgang fremfor aldersbetegnelse røsket Balblair opp i sortimentet sitt. Borte var det store antallet begrensede tapninger fra forskjellige årganger, og vi ble introdusert for en mer tradisjonell serie på henholdsvis 12, 15, 18 og 25 år, samt en parallell serie (også denne med aldersbetegnelse) for flyplasser og ferger. Ramaskrikene uteble ikke, og på noen fora skulle man nesten trodd at Balblair hadde ødelagt all fremtidig whisky ved å gjøre denne endringen. Selvsagt er det lov å være skuffet, all den tid fremgangsmåten med forskjellige årganger åpnet for langt større variasjon fra tapning til tapning. Problemet er bare at med variasjon kommer også kvalitetsvariasjon. De gode tapningene kunne være fantastiske, mens andre (og jeg opplever selv at dette har skjedd i økende grad de siste årene) ikke holdt helt mål.

En ting det er fristende å trekke frem er prisen: 720,- for en 12 år gammel standardtapning er ikke direkte billig (april 2020). På den annen side er ikke dette noe egentlig prishopp fra hva årgangswhiskyer av tilsvarende alder fra dette destilleriet kostet. Det kan derfor virke som det er litt psykologi involvert her. På et eller annet mystisk vis virker en whisky som fokuserer på årgang litt mer eksklusiv, og for mange vil det kanskje virke mer rettferdig å betale litt mer for dem.

Presentasjon:
Jeg liker at de har beholdt flaskefasongen og ikke minst at de kjører på med 46 % abv, ikke kjølefiltrert whisky med naturlig farge.

Lukt:
Selve definisjonen på en høylandsdram, i den grad dette varierte distriktet kan sies å ha en felles profil. Fyldig, maltdrevet og kompakt. Herlige, ferske maltnoter, smørkaramell, manukahonning, lynghonning, vørterkake (med sukat) og kardemomme. Malten beveger seg etter hvert i en litt grøtaktig retning, uten å gå all out irsk, noe som kler whiskyen godt. Litt søtt øl (Innis & Gunn), riseddik, sitronolje, kamfer og en anelse Nidar julemarsipan. Vann påvirker ikke lukten i noen særlig grad. Ting blir en anelse mer sammensatt og litt mer krydret.

Smak:
Av en eller annen grunn skapte lukten forventninger om litt mer fylde på munnfølelse og smak. Syrligheten er påtagelig, med både sitron og eddik, men den balanseres rimelig godt av både vanilje- og karamellsødme. Syrlige grønne epler, lakris (Rustne spiker for de som husker det godteriet), maltsukker, Kruskakli, kobbermynter og en liten klype tørket cayennepepper. Smaken begynner kraftig, men demper seg relativt fort (samtidig som munnfølelsen blir tørrere), og man sitter fort igjen med litt sitrondrops og en mild maltsmak. Som ventet hjelper vann en del på munnfølelsen, og beveger ting i en mer oljete retning. Sødmen og syrligheten harmonerer også bedre – se for deg en en slags blanding av smørkaramell og limoncello. Litt av den allerede begrensede kompleksiteten forsvinner, men whiskyen blir god og lettdrikkelig – litt som en slags alternativ Dalwhinnie 15.

Konklusjon:
Ingenting hadde gledet meg mer enn å motbevise de som snakker nedsettende om denne serien, og å kunne erklære at Balblair er like godt som alltid, selv med aldersbetegnelse. Dessverre lever ikke denne opp til forventingene, og selv om det ikke er en dårlig whisky kan dette fantastiske destilleriet så mye bedre. Jeg får komme tilbake til 15- og 18- åringen, og se om ikke de leverer, men da snakker vi også adskillig dyrere whisky. Til 720,- kan jeg dessverre ikke anbefale et kjøp av denne, selv om den absolutt ikke er vond.

70/100

– Rasmus

Balblairs nettside