The Macallan – Sienna

Et sjeldent eksempel på at Macallan kan balansere pris og kvalitet. Ihvertfall til en viss grad.

The Macallan – Sienna

Nosinginfo

TypeSingle Malt
Alkoholvolum43 %
LandSkottland
DistriktSpeyside
DestilleriMacallan
UtgiverMacallan

En markedsførers jobb er å få deg til å kjøpe et produkt. Jeg burde vite det. Jeg er markedsfører selv. Det betyr ikke at jeg synes markedspersonell som vil ha deg til å betale ekstra for en shitty whisky som Caol Ila Moch ikke skal klandres – at man skal kunne klistre et nordisk navn på en flaske sub-par Highland Park uten at det får ringvirkninger – at det er ok å kalle en whisky “svart hund” for å dekke over hvor begredelig den er. På det jevne plages jeg minst like mye som alle andre av flau markedsføring, av markedsføring som i verste fall er ment for å svindle kunden. Kanskje til og med mer, siden det er mitt yrke de trekker gjennom gjørma.

Destilleriet som kanskje har tøyet markedsføringsstrikken lengre enn noen andre er Macallan, eller “The Macallan” som de insisterer på å omtale seg selv som (som om det er noen andre Macallans der ute vi må skille på). I sin tid et fantastisk destilleri som står bak noen av de beste whiskyene der ute, og som fortsatt har en og annen godbit som Macallan 12 Sherry Oak, men som i årevis har famlet seg gjennom en rekke flaue tapninger, ofte til en uakseptabel pris. Da 1824-serien ble lansert for noen år siden, ble den presentert som noe banebrytende. Nå kan det virke som destilleriet sakte men sikkert prøver å distansere seg fra den, samtidig som de tilsynelatende sniker seg slukøret tilbake til whiskyer med aldersbetegnelse, noe de for kort tid siden var opptatt av å fortelle oss at ikke var nødvendig.

Jeg er nok ikke den eneste som sier farvel til denne serien uten å felle noen tårer. For meg vil den bli husket som serien med seks urimelig dyre whiskyer, noen overprisede for taxfree, to nitriste og Sienna. Den eneste som både prismessig og kvalitetsmessig kan forsvare et innkjøp. Sienna kan dessverre ikke lenger kjøpes på Vinmonopolet (ihvertfall ikke i mars 2018), men den er fortsatt relativt greit tilgjengelig i utlandet. Takk til Martin for donasjon av denne drammen.

Presentasjon:
Lys bronsefarge. 43 % alkohol får en svak ståkarakter, mens vedhenget er meget pent.

Lukt:
Okay, hvis du har luktet på sherryfatlagret Macallan før kommer du neppe til å bli overrasket. Dette er en av de som er i skjæringspunktet mellom engelsk fruktkake og tilnærmet overdose av bitre tanniner, med innslag av innhold som burde vært et par år eldre. Jeg sier ‘i skjæringspunktet’, men kunne like gjerne sagt at whiskyen har elementer av alle disse tingene. Massive mengder tørket frukt (dadler, svisker, brente rosiner), valnøtter, årgangsbrandy og lys belgisk melkesjokolade. Alle klassiske Macallan-preg. Fatene, følger videre opp med tydelige tanniner, mentholsigaretter, umami, rå champignon, drueskall og rødvinseddik. Macallans klassiske svoveltoner er her også, sammen med en anelse oksebuljong. Whiskyen dynger på med elementer som skriker av alder og gode fat, men den klarer likevel å lukte ungt, med en nærmest vodkaaktig note sammen med alt det andre. Det er ingen hemmelighet at Sienna inneholder whisky av forskjellig årgang, men det virker som et eller flere av de yngre fatene rett og slett ikke har integrert seg ordentlig. Med en forsiktig dråpe vann: Lukten blir enda mer fyldig. Nybakt vørterkake, knekk, fudge, risvin.

Smak:
Der tørket frukt styrte lukten er det tanniner og krydder fra fatene som har overhånd på smaken. Heldigvis kan man si, for dette gjør også at de mer spritdrevne notene fra lukten er langt mindre merkbare. Tanniner (fatene her må ihvertfall delvis være laget av europeisk eik), balsamico, furukvae, lønnesirup, anis, kanel, melkesjokolade og liberale mengder hvit pepper. Macallans sherryprofil er i det minste intakt her. Rosiner, kruspersille, melne røde epler, jaffakaker, muscovado, svovel (ca to fyrstikker) og et litt uplasserbart nøttepreg (paranøtter muligens?). Etter vann: Det syrlige demper seg en del, mens det søte tar mer plass. En relativt frisk sødme kommer til på toppen av den tørkede frukten og sjokoladen, noe som gjør at smaken føles en anelse yngre enn den gjorde neat. Munnfølelsen er imidlertid deilig og oljete, og når tanninene slipper til sammen med sjokolade i ettersmaken glemmer man nesten det unge og litt spritdrevne som kom til på smaken. Nesten.

Konklusjon:
Sienna er en av whiskyene det er vanskelig å score. Det beste her er helt fabelaktig; smaker og dufter av krydret eik og fyldig sherry. Snev av fordums storhet, fra et destilleri som fortsatt makter å produsere god whisky. Problemet er det mer ungdommelige her. Det gir riktignok whiskyen litt friskhet, men de ungdommelige pregene kunne vært bedre integrert med det eldre og fyldigere her. I dagens marked er likevel Sienna en god whisky, og er du glad i Macallan og Glendronach kan den trygt anbefales. Bare ikke forvent noe på nivå med de gamle 18-årige sherryfatlagrede uttrykkene. Men det er det vel heller ingen som gjør.

84/100

– Rasmus

Macallans nettside

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke vises