Highland Park Einar

Etter fadesen med Drakkar (og forsåvidt flere andre travel exclusive Highland Parks) skulle man trodd jeg hadde lært leksen: Uansett hvor bra mange av whiskyene til dette destilleriet er virker det som taxfreetapningene (eller i hvert fall de billigste av dem) først og fremst er et praktisk sted for destilleriet å dumpe de dårligste og/eller mest intetsigende fatene de har. Samtidig skal det sies at destilleriet er gode til å markedsføre produktene sine. Når man står i taxfreebutikken på Gardermoen en sen kveld, etter flere forsinkelser, fast bestemt på at man skal ha en whisky men uten å komme over et åpenbart valg, er det lett å gripe etter flasken med et tøft vikingmotiv. Jeg skal være ærlig nok til å innrømme at det var mer eller mindre det som skjedde da jeg kjøpte Einar.

Siden redaksjonen her på Skotsk Taake mener at Highland Park 12 er en suveren whisky for turer i fjell og skog føltes det naturlig å ta med Einar til fjells og gi den de samme mulighetene til å skinne. Den har nå blitt testet både på fjellet og i byen, og resultatet er dessverre nedslående:

Presentasjon:
Den barske øksen på flasken klarer dessverre ikke helt å veie opp for at fargen ser litt fake ut, 40 % alkohol og mediokert vedheng.

Lukt:

Det første blaffet bærer bud om Highland Park, ingen tvil om det – denne klassiske kombinasjonen av lynghonning og subtil røyk, med en tydelig base av oloroso-sherry fra fatene. Det er nok fra nettopp disse sherryfatene at det påtakelige svovelstikket kommer, med alt for tydelige preg av gummislange og fyrstikker. En avdempet men fin vaniljesødme forsøker å balansere det hele sammen med flyktige preg av rosiner, tørket fiken og sitron. Dessverre kommer det også blaff av parfyme, som riktignok ikke gjør lukten direkte ubehagelig, men som fratar whiskyen det som kunne vært et akseptabelt helhetsinntrykk på lukten. Et par dråper vann hever vaniljen og honningen noen hakk, og gir whiskyen et mildt smøraktig preg. En mild og relativt god maltlukt kommer krypende, men drukner dessverre litt i svovelen. Milde blomsteraktige preg gjør lukten litt mer spennende, uten at det endrer nevneverdig på helhetsinntrykket.

Smak:
Der lukten ble skjemmet av noen ubehagelige noter er det først og fremst den tamme smaken som ødelegger for whiskyen når man drikker den. Litt frukt – eple, honningmelon, appelsinmarmelade, litt lynghonning, eucalyptus og litt røyk. Svovelen er relativt lite utbredt på smaken, men den ellers svake og nærmest vannete smaken må kjempe mot et beskt og rått eikepreg. Ettersmaken er kort, endimensjonal og relativt bitter. Et par små dråper vann gjør smaken litt fyldigere, og whiskyen blir, om ikke annet, svært lettdrikkelig. Også på smaken kommer det litt mer vanilje, som stabiliserer den syrlige ettersmaken (som forøvrig har gått i retning av gauksyre) på en brukbar måte.

Konklusjon:
Dette er ikke en udrikkelig whisky, den er bare relativt unødvendig. Får du en flaske eller et glass av denne anbefaler jeg absolutt et par dråper vann for bedre balanse og marginalt mer fylde. Hvis du heter Einar eller har lyst til å gi en morsom gave til en som bærer det navnet er det ikke noe i veien med å kjøpe en flaske. Hvis du, som de fleste andre, heter noe annet kan du like gjerne kjøpe litt ekstra godteri på flyplassen og unne deg en flaske Highland Park 12 neste gang du er på Vinmonopolet. Ikke hjalp det noe videre å ta med denne whiskyen til fjells heller.

66/100

– Rasmus

Highland Parks nettside