Ardbeg – Scott’s Selection, 1992

15 år gammel uavhengig Ardbeg, destillert på 90-tallet? Ja takk.

Ardbeg – Scott’s Selection, 1992

Nosinginfo

TypeSingle Malt
Alkoholvolum51,6 %
LandSkottland
DistriktIslay
DestilleriArdbeg
UtgiverScott's Selection

Jeg har egentlig lyst til å mislike den uavhengig tappede serien “Scott’s Selection”. Ikke fordi whiskyene er dårlige, men på grunn av mannen bak merket. Robert Scott er en såkalt “self-made man”, en som forlot skolebenken i ung alder for å satse på en karriere innen whisky, en karriere han virkelig har gjort suksess innen. Det står det respekt av. Så hva er egentlig problemet? Problemet er at fyren i lengre tid var destillerisjef på det forferdelige destilleriet med det klingende navnet “The Speyside Distillery”, et destilleri som fortsatt er en del av selskapet bak Scott’s Selection. Destilleriet som gav oss møkkawhiskyen Drumguish, og en hel del andre tvilsomme greier. Alt derfra er ikke forferdelig, men de dårligste slippene får en til å lure på hvordan de kvalitetssikrer varene sine.

Så var det serien “Scott’s Selection” da. Kvaliteten på flere av whiskyene jeg har drukket derfra viser at Robert Scott og co. egentlig vet hva de driver med. De er i hvert fall ikke noe dårligere enn standarden til mange andre uavhengige tappere. Egentlig er de gode bevis på at mannen faktisk har mer enn femti års erfaring innen whiskybransjen. Så hvorfor i alle dager selger selskapet hans en whisky som Cú Dhub (anmeldelse kommer så snart jeg orker å sette meg ned med et helt glass med faenskapet). Ardbegs fra 90-tallet gror imidlertid ikke på trær, og det gjør ikke pengene man må ut med for dem heller. Når en Ardbeg fra 1992 (flasket i 2007) står dårlig gjemt bak en overraskende liten prislapp i samme whiskybutikk som jeg er i, er det ikke så nøye hvilke synder tapperen har på CVen. Whiskyen skiftet sporenstreks adresse fra Soho i London til Sagene i Oslo.

Presentasjon:
Produsenten skal ha poeng for å tappe flasken på naturlig fatstyrke (51,6 %) og for natulig farge. Litt mer fatiformasjon hadde imidlertid vært fint, selv om dette potensielt hadde stjålet plass fra endeløse mengder selvskryt. Informasjon som “Matured in Oakwood Casks” er heller ikke spesielt nyttig, så lenge denne typen lagring er en forutsetning for å kunne kalle noe en skotsk whisky.

ardbeg-scotts-selection-1992-2-1-of-1Lukt:
Det er på ingen måte uvant med sitrustoner i Ardbeg, men førsteinntrykket her er ekstremt. Ikke bare den klassiske sitronen, men også preg av grapefrukt og blodappelsin. Syrligheten trekker seg fort et par hakk tilbake og slipper til en mer klassisk Islayrøkt helhet. Kombinasjonen av jod, røyk, sigartobakk, mezcal, marshmallows, salvie, lær, kobber og østers trekker tankene både mot Ardbeg og Laphroaig. Sistnevnte er ikke så rart, med tanke på at whiskyen, i likhet med Airigh Nam Beist ble destillert i perioden da mannskapet på Laphroaig sporadiske fyrte opp apparatene på Ardbeg. Pussig nok minner lukten nesten enda mer om Kilchoman enn de nevnte destilleriene. Er dette rett og slett en whisky som er litt forut for sin tid? Et par dråper vann, og drammen blir mye mer mintaktig på lukten, først og fremst i form av menthol. Chili, franskbrent espresso, litt malt og et lite hint av grappa kommer til av nye noter. Lukten blir friskere, spissere og hakket mindre kompleks.

Smak:
Sitrusen er også førende i ankomsten av smaken, men her først og fremst i form av Ardbegs klassiske sitronnoter. Heldigvis. Dette er tross alt en Ardbeg. Spriten kjennes forholdsvis lett sammenlignet med det man er vant til fra destilleriet, og minner i så måte mer om Caol Ila, og godt hjulpet et medisinalt jodpreg, minner den enda mer om Laphroaig. Grisetang, røyk, bacon, saltvann, hvit pepper, fenikkel og spearmint, samt et ørlite hint hvitvinseddik. I bakgrunnen ligger det en godt kontroller vaniljesmak, samt litt fersk kokos, champignon og milde eiketanniner. Også på smaken blir ting hakket friskere med en skvett vann, men i tillegg kommer røyken (som til nå har vært relativt mild til Ardbeg å være) virkelig til sin rett. Munnfølelsen blir som vanlig noe feitere, noe whiskyen virkelig nyter godt av, og sammen med en fyldig maltsmak blir den økende mintsmaken holdt brukbart godt i sjakk. Eiken viser seg muligens ikke fra en like pen side som den gjorde neat, der tanninene har blitt noe skarpere, men den komplekse vaniljesødmen som kommer til er definitivt et pluss. Kraftig pepret ettersmak med hint av grapefrukt, Schweppes Tonic Water, menthol og et tørt preg av røkt malt.

Konklusjon:
Selv med vann er dette en mye lettere sak enn Airigh Nam Beist. Scott’s tapningen går imidlertid enda lengre i retning Laphroaig, og det høyere alkoholvolumet gjør definitivt sitt for å fremheve både sitrus og mint. Dette er nok ikke den beste tapningen av Ardbeg fra starten av 90-tallet jeg har prøvd, men kvaliteten er god og stilen bør appelere både til fans av Ardbeg og Laphroaig. Det skader imidlertid ikke å være glad i mint, det er det nemlig mer enn nok av her. En whisky som hverken gjør skam på destilleriet eller tapperen. Skammen får de overlate til henholdsvis Perpetuum og Drumguish.

84/100

– Rasmus

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke vises