Ardbeg Ardbog

Ardbegs årlige utgivelser gikk for mange fra å være et høydepunkt til å bli en vits. Det kunne virke som konseptet og navnet plutselig ble viktigere enn substansen, og før vi visst ordet av det måtte vi betale ekstra for forholdsvis ung whisky med en mer eller mindre inspirert fatprofil. Nå er jeg riktignok ikke blant de argeste kritikerne av disse tapningene, og selv på en dårlig dag klarer Ardbeg stort sett å lage god whisky, men det er langt opp til gamle klassikere. Når et flertall av disse såkalt eksklusive tapningene scorer under Ardbeg Ten kan man alltids lure på hva som er poenget. Når det er sagt har flere av dem vært relativt bra, og årets Dark Cove er en riktig så trivelig dram, så alt håp er ikke tapt.

Ardbog, utgitt i 2013, var imidlertid et av de mindre imponerende utspillene fra dette destilleriet. Gimmicken gikk kort og godt ut på et litt tynt konsept om arkeologi i Islays myrer, som en unnskyldning for å servere whisky som har ligget en uspesifisert periode (noen kilder sier ca 10 år) på en blanding av bourbon- og manzanillafat. Uttrykk som Uigeadail, assorterte single casks, og den nye Dark Cove viser hvor godt Ardbeg kan fungere på fat som har inneholdt søt sherry, men hva vil en såpass tørr sherry som Manzanilla gjøre med whiskyen?

Presentasjon:
Fin gyllen farge på grensen mot bronse, brukbart oljete fremtoning i glasset og 52,1 % lover på mange måter bra. Samtidig pleier Ardbegs whiskyer å se pene ut på overflaten, så det er ikke her man kan forvente at en mindre bra fatpolicy kommer til syne.

Lukt:
Ballet begynner med noen litt funky sherrytoner som dominerer relativt kraftig, til tross for konkurranse fra Ardbegs klassiske maritime røyk. Dette er imidlertid ikke en clear cut Oloroso eller PX-lagret whisky – her er det ikke frukt og bær som regjerer, snarere tette, tørre og kjelleraktige noter. Champignon, jord, kalk, Kongen av Danmark, valnøtter, sorte oliven, kirsch og oksidert rødvin. Til tross for de kraftige fatene er Ardbeg-signaturen fortsatt relativt tydelig, men den klarer ikke helt å finne seg til rette med notene fra eiken. Her er det fortsatt plenty med torvrøyk, sitron, aske, barbecue-saus, hostesaft og østers. Noen dråper vann gjør Ardbog hakket friskere og søtere, uten å egentlig hjelpe balansen nevneverdig. Dessverre åpner det også for noen milde, men ikke spesielt tiltalende noter i form av brent gummi, metall og en kalkaktig lukt på grensen mot melk. På den positive siden kommer det også litt rabarbra, pipetobakk og marsipan til overflaten.

Smak:
Dessverre er også smaken noe ubalansert. Det begynner forsåvidt greit nok med en fin sammenblanding av røyk, aske, sitrus (sitron og grapefrukt), vanilje, muscovado, grønne druer og en god håndfull Earl Grey. Dessverre tørker ting inn relativt fort, og den snerpete utviklingen, først og fremst bestående av balsamico, brent persille, striesekk og umodne hasselnøtter, setter en viss demper på entusiasmen. Munnfølelsen er også av det litt pussige slaget, den er tørr og tett samtidig som man får følelsen av å ha spist for mye søtsaker – uten at denne sødmen setter noe overveldende preg på smaken. Salt, chili, stuet koriander og nellik. Sødmen kommer mer tydelig frem i smaken etter en skvett vann, men heller ikke nå klarer whiskyen å balansere tørrheten ordentlig. Assosiasjonene til te blir enda sterkere, og det smyger seg inn nyanser av både grønn te og lapsang souchong. Dette, sammen med at smaken av grapefrukt tar seg opp noen hakk og nye hint av muskatt og einer gir ettersmaken en mild, men god bitterhet.

Konklusjon:
På mange måter dras tankene mot gamle klassiske sherryfat, fat av den typen som kunne heve whisky opp i eliten etter mange års rolig lagring. Det føles egentlig som om formelen er god, men at man har rushet ting i et nærmest desperat forsøk på å møte etterspørsel, og samtidig ikke gjøre whiskyen for smaksmessig utilgjengelig for menigmann. Jeg kan lett se for meg hvordan en Ardbeg kunne blitt magisk etter 20+ år på et godt refill Manzanillafat, men her jobber spritens unge fyrrighet mot helheten, og forsøkene på å gjør Ardbog mainstream med aktiv bruk av bourbonfat gjør den i stedet ubalansert. Dette er ikke en vond whisky, men den kunne vært gjort latterlig mye bedre. I 2014 fulgte Ardbeg opp med den betraktelig bedre Auriverdes, men det er fortsatt begrenset hvor mange ganger de kan gi ut whisky som er både overpriset og underutviklet. Perpetuum fra 2015 er en annen spiker i kista, som vi får komme tilbake til en annen gang.

75/100

– Rasmus

Ardbegs nettside