Laphroaig – PX Cask

Til glede for oss whiskyentusiaster fortsetter Laphroaig å leke seg. Vi har nå kommet til Laphroaig PX, en ung variant som har fått en spennende modningsprosess. Søt spansk senõrita møter en værbitt sjøulk fra Islay. Blir det et lykkelig ekteskap?

Laphroaig – PX Cask

Nosinginfo

TypeSingle Malt
Alkoholvolum48 %
LandSkottland
DistriktIslay
DestilleriLaphroaig
UtgiverLaphroaig

Laphroaig er et destilleri vi har vært innom flere ganger før, og dette blir nok ikke den siste. Det har en sammenheng med at whiskyen deres er vidt tilgjengelig, men selvfølgelig også fordi de lager meget anstendige saker. Vi har tidligere tatt for oss Laphroaig 10, Lahproaig 18 og Quarter Cask. Jeg har mine reservasjoner i forhold til de første to, men Quarter Casken er helt strålende og en av våre favoritter her på Skotsk Taake.

Det er derfor med stor spenning vi tar for oss Laphroaig PX. Her har de virkelig tenkt i nye baner hva fatlagring angår. De går først for en tradisjonell lagring med ti år på bourbonfat, turbomodning på Quarter casks, og en heftig finish på Pedro Ximénez sherryfat. Derav navnet. Det er kanskje ikke noe spesielt med sherrylagring i seg selv, men det er imidertid varianter av sherrytypen Oloroso som er mest vanlig. Jeg er ikke så erfaren med Sherry, en hetvin jeg ikke har noe i mot, men sjelden drikker. Jeg har forstått det slik at Oloroso, som er laget på Palaminodruer er i større grad oksidert og gir et tørrere preg enn Pedro Ximénez-druer, som er langt søtere. Tanken er at disse pregene overføres til fatene som senere blir benyttet i whiskyproduksjon. Laphroaig 10 er i utgangspunktet en ganske hissig dram, og en sluttlagring på både Quartercasks og PX-fat bør føre den i en spennende retning. En annen whisky fra Islay som har PX-finish er Lagavulin Distiller’s Edition, og deres 1989-utgave er noe av det beste jeg har smakt, og jeg har derfor høye forventinger til Laphroaig PX.

Utseende:
Flasken og boksen har det alminnelige designet til Laphroaig, men denne gangen god informasjon om prosessen bak. Whiskyen har en dypere farge enn Laphroaig har til vanlig, og det står ingen ting om karamellfarge. Dessverre kan man aldri være sikker på dette med Laphroaig. Den fester seg ikke noe særlig til veggene i glasset, noe som overrasker litt, samtidig er ikke dette eldgamle greier heller. Den blir ikke spesielt uklar med vann, og jeg tør ikke påstå noe bastant angående filtrering. Siden den holder 48%, vil jeg tro den ikke er spesielt hardt filtrert.

Lukt:
Skikkelig robust torvrøyk, helt på nivå med tiåringen. Ingen tvil om det mest berømte aspektet ved destillerikarakteren med andre ord. Torvrøyken er kanskje noe bedre integrert i et ganske deilig og fyldig duftbilde dominert av sherryen. Jeg kjenner kalk, overmodne kirsebær, solbærtoddy, noe brent mandel og sjø. Det er heller ikke så rent lite brun farin, tørket aprikos, samt et preg av støvete lakk som gir assosiasjoner til gamle båthus. Vann gjør den interessant nok litt mer stikkende i nesen, og jeg plukker opp flere preg jeg vil heller assosiere med Bourbon, som vanilje, gress og syrlig frukt. Samtidig ligger fyldigere toner av nougat og søt sherry under ,og holder den slik på plass. Det er en flott og kompleks nese på denne whiskyen, og jeg føler jeg har bare så vidt skrapt overflaten.

OLYMPUS DIGITAL CAMERASmak:
Fantastisk rund og god munnfølelse. Den er sterk på alkoholen, men sparker aldri skikkelig hardt i fra. En relativt god dose tanniner fra fatet kjenner jeg umiddelbart. Den har en god balanse mellom søt sherry, tørre tanniner og et snev av salmiakklakris mot slutten. Uten vann oppleves den som halvtørr. Vann gjør den definitivt mer krydret, det er nesten som om whiskyen skifter ham og blir en litt sintere Laphroaig. Hvitt pepper, rå ingefær, brent rosin og Fisherman’s Friend. Jeg antar at den best nytes uten vann, eller i hvert fall i svært beskjedne mengder. Som vanlig med Laphroaig har du røyksmak og lakris i munnen lenge etter at du har satt fra deg glasset, men kanskje denne gangen med et aldri så lite snev melkesjokolade. Det er ikke til å stikke under en stol at det smaker litt rå eik av Laphroaig PX, men opplever dette vel så godt integrert som i Quarter Cask. Jeg finner få ting å utsette på smaken, og opplever den som både veldig spennende og vellykket i sin helhet.

Konklusjon:
Det er definitivt et lykkelig ekteskap! Sjøulken fra Islay har fått en generøs kone. Det beste ved denne Laphroaigen er Pedro Ximenez-fatene, selv om jeg ikke vil undervurdere quartecaskene heller. Jeg tror det å bruke såpass søt sherry er en genistrek. Hvorfor? En skikkelig aggressiv first fill med Oloroso, eller Fino for den saks skyld, tror jeg ville gitt den en helt annen personlighet. Jeg tenker litt på en mislykket Ardbeg Uigeadail jeg kjøpte for et par år siden. Den hadde et helt nådeløst preg av svidde grapefruktskall i ettersmaken. En normal Uigeadail er selvfølgelig fantastisk.  Jeg tror derfor Sherry er noe man kan fort skli ut med i såpass røyktung whisky. Det er fortsatt et steg opp til  Lagavulin Distillers Edition 1989, som det er naturlig å sammenligne med. Den håper jeg å få anmeldt en dag. Laphroaig PX når nesten den magiske 90-poengs grensen, og får en helhjertet anbefaling. Den er travel exclusive, men lett tilgjenglig på de fleste store flyplasser med Tax-Free.

88/100

– Anders

Laphroaig sin hjemmeside.

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke vises