Hazelburn 10 YO
Springbanks 10 år gamle trippeldestillerte standardwhisky burde kanskje vært litt mer standard i butikkhyllene, men god er den!
Nosinginfo
| Type | Single Malt |
| Alkoholvolum | 46 % |
| Land | Skottland |
| Distrikt | Campbeltown |
| Destilleri | Springbank |
| Utgiver | Springbank |
Hva om Hazelburn 10, en whisky i standardrekken av Hazelburn var like lett tilgjengelig som en… tja, standardwhisky?
En whisky, type urøkt, fra det myteomspunnede destilleriet Springbank. Whisky herfra blir revet bort raskere enn du klarer å si “knapphetsvare”, så fort de slippes på vinmonopolet. Det hele virker å balansere på kanten til galskap når det annonseres til ulike spesialslipp. Dagens utgave er en Hazelburn 10 tappet i 2021. Jeg klarte ikke å finne noe særlig informasjon om fatene som er brukt her, men veldig mye tyder på bourbonfat. Jeg vinner nok heller ingen pris for research jeg har gjort akkurat på dèt området (hvis noen har lyst til å informere oss eller dele ut researchpriser til Stian, er det bare å ta kontakt. red. anm.) .
Lukt
Mye malt med en god dose sitrus. Masse vanilje. Veldig markert preg av Sætre vaffelkjeks. Kandisert fersken, pære og kirsebær. Her er det mye frukt og mye fruktsødme. Ekstra morsomt er den tydelige lukten av pæregodteri og sitronbrus.
Smak
Korn. Litt mandel og ganske mye frukt av det tropiske slaget i førersetet. Grillet ananas, mango og papaya er fanebærere etterfulgt av litt sukkerspinn. Lett fizzy i avslutningen. En skikkelig destillatdrevet whisky som vil glede alle whiskydrikkere som er glade i råvarepreg. Men det fine her er hvordan det hele balanseres. Den litt syrlige sitrusen mot det søte, får meg til å tenke litt lemon curd. Sødmen i frukten mot det litt spraglete i finishen kaster meg i retning barndommen og bruspulver.
Konklusjon
En morsom whisky hvor en kan kjenne på mye av det som gjør whisky gøy. Jeg kan forstå at akkurat denne blir fort utsolgt, for det er mye (god) whisky for pengene. En ung whisky som har tatt til seg det som trengs av fatene, men også klarer å beholde det sjarmerende ved råvaren uten at det bare smaker ungt. Jeg savner bare litt intensitet. Det blir litt pinglete og mangler punch. Som Ole Lukkøye mot Mike Tyson. Som melkesjokolade mot kokesjokolade. Som Depeche Mode mot Motörhead. Ja, du skjønner tegninga.
85/100
– Stian Tolpinrud