Writers Tears Single Pot Still

For drøyt fem år siden tok jeg for meg standarduttrykket til Writers’ Tears. En god, om ikke spektakulær dram. Navnet har jeg også sansen for, og jeg er helt sikker på at mer enn én bokentusiast (og forfatter for den saks skyld) har kjøpt denne fordi nettopp navnet taler til dem. Selv er jeg ingen forfatter, men siden skriving like vel er en stor del av jobben min føler jeg denne er ment for meg også. Det er kanskje ikke tårer i tastaturet, men nakkesmerter, rynker rundt øynene og gråstenk i håret har nok en viss tilknytning til litterær frustrasjon.

Selv om Walsh-destilleriet har fått noen år på baken, og dette i teorien kunne vært egendestillert whiskey, ser det fortsatt ut til å være pot still whiskey produsert på Midleton det er snakk om. Uttrykket føyer seg inn i rekken av stadig flere tapninger under “Writers’ Tears”-navnet. I motsetning til resten av serien er dette pur pot still whiskey, snarere enn en blanding av det og single malt. Whiskeyen er trippeldestillert, lagret på bourbontønner en ukjent periode, før den har fått sluttlagring på PX sherryfat og marsala hogsheads. Den kan for tiden kjøpes på Vinmonopolet for 697,- (februar 2023).

Lukt:
Søtt og krydret. Pot still-karakteristikkene er så absolutt her, men de må kjempe litt med sherry- og marsalafatene. Bringebær, ice mint, bananer, earl grey, kanel, bakte gule epler, plommeskall, mango og litt rosépepper. Den krydrede, nesten metalliske, lukten av pot still whiskey styrer i det ene øyeblikket, i det neste blir det knusktørt og søtt, med strie, muscovadosukker, rågrummi og litt sort lakris. Litt vann har en formidabel effekt på lukten. Masse røstet eik, vanilje og mer krydder. Det kommer riktignok til noen parfymerte preg etter hvert, men pendelen svinger bort fra kraftige fatpreg og mer i retning av rolige bourbonfat og godt destillat. Det kan man sette pris på.

Smak:
For det første fortjener denne en solid pluss for å holde 46 %, et alkoholvolum som kler den tilnærmet perfekt. Den er litt røff og svovelaktig i kantene, noe som sannsynligvis kan tilskrives et og annet litt uheldig fat, men basen er fortsatt finfin pot still. Masse bananer, kobbermynter, muscovadosukker, tørr hetvin, hamp, ginseng, kiwi, grønne epler, maltsukker, lønnesirup, kanel, muskatt og crème brûlée. I likhet med lukten nyter smaken godt av litt vann, men kanskje ikke like mye. Det kommer til en fin syrlighet, sødmen demper seg et hakk, og også her blir ting mer krydret.

Konklusjon:
Personlig foretrekker jeg nok pot still whiskeyen min med litt mindre fatpreg enn dette. Destillatet drukner liksom litt i både det søte og det tørre. Når det er sagt er dette også en god irsk whiskey, i en stil jeg setter stor pris på. Et klart løft fra det hederlige standarduttrykket, og en indikasjon på spennende ting i vente. Men mest av alt vil jeg ha whiskey destillert på Walsh, ikke dårlig forkledd Midleton.

77/100

– Rasmus

Walsh Whiskeys nettside