Atlungstad Whisky 16YO

Atlungstad lager formidabel akevitt, med karakter og provenance. Destilleriet ble anlagt i 1855, og har med noen opphold vært en fanebærer for (lovlig) destillering på Hedmarken. Egentlig burde jeg anmeldt noe de har produsert selv – selv om dette er en whiskyblogg har nasjonalbrennevinet vårt en spesiell plass i mitt hjerte. Dessuten er lokal destilleringshistorie på Stange mer interessant enn denne whiskyen.

Historien går omtrent som følger: På begynnelsen av 2000-tallet var det manko på bulkwhisky (standard vare som Arcus kunne kjøpe i store volumer for produksjon av whiskyer som Upper Ten). Arcus handlet derfor inn et stort parti, noe som viste seg å være unødvendig. Eksporten tok seg fort opp igjen, og man satt igjen med en god del liter skotsk whisky man ikke helt visste hva man skulle gjøre med 

Whiskyen ble liggende i 16 år på henholdsvis bourbontønner og 7000 liters franske eikeliggere før de til slutt fikk en finish på sherryfat. Etter hvert havnet spriten på Atlungstad, som bestemte seg for å tappe den på flaske og legge den ut for salg til en relativt hyggelig pris.

I utgangspunktet høres dette helt greit ut, men som flere andre bloggere og entusiaster har påpekt er det et par tekniske problemer her: 1. Siden den har blitt fatlagret utenfor Skottland er dette ikke lenger skotsk whisky (noe de heller ikke påstår, men som er en grei formalitet å ha på plass). 2. Alle år den har ligget på 7000 liters fat teller ikke i aldersbetegnelsen, da den øverste grensen for fatstørrelse er 700 liter. Whiskyen er m.a.o. ikke 16 år gammel. 3. Sherryfatene har med over  1000 % sannsynlighet inneholdt akevitt før de fikk whisky på seg, noe som har en enorm effekt på sluttproduktet.

En stor takk til Atlungstad for denne smaksprøven og til Anders Vasaasen for bildene (som er tatt på stedet). Atlungstad Whisky kan kjøpes på Vinmonopolet for 550,- (november 2022).

Lukt:
Heidu! Dette luktet akevitt, og ikke bare akelitt… Urgh, sorry, jeg måtte. Lysten på rakørret, fårikål og spekesild kommer veltende. Jeg er ikke den første som har spekulert på om denne har ligget på fat som tidligere har inneholdt akevitt, og det finnes ikke tvil i mitt hjerte om at det er her sherryfatene kommer fra. Karve, fennikel, sitronskall, mer karve, korianderfrø, kumquat og en anelse peat. Røyken er det eneste som minner om whisky her. Vann endrer lukten minimalt: Litt mer sitron kanskje?

Smak:
La oss se bort fra all akevitten et øyeblikk (jada, jeg kommer tilbake til den). Sherrysmaken her er egentlig ganske god: Rosiner, tranebær, fudge… så tar akevitten overhånd. Karve, tanniner, toast, fennikel, korianderfrø, sitronskall. Vann gjør ikke stort med smaken heller. Aner jeg et ørlite hint av malt helt bakerst? Søtt og intenst, uten den balanserende friskheten jeg forventer av en god akevitt.

Konklusjon:
Sorry Atlungstad, men dette er total skivebom i min bok. Litt som å få servert fiskesuppe når du har bedt om biff tartar. Jeg er glad i akevitt, og hadde denne blitt presentert som nettopp det hadde jeg funnet glede i glasset. Dessverre står det “whisky” på etiketten. Det verken smaker eller lukter whisky eller noe whiskyrelatert av dette (bortsett fra et hint av torvrøyk). Det er fristende å dele ut en ganske svak karakter her, men samtidig… det smaker da ålreit akevitt av dette? La oss stå over karaktergivningen denne gangen.

-/100

– Rasmus

Atlungstad brenneris nettside