St. Kilian Signature Edition Three

Etter å ha smakt en del tysk whisky er det fristende å gi opp. Alle kan ikke være gode til alt, og det kan rett og slett hende at biler, Kalbshaxe og power metal er det eneste våre kontinentale naboer i syd virkelig får til. Alt så langt har strukket seg fra direkte elendig til såvidt drikkelig. Så var det St. Kilian da. Hva er dette for noe?

Først og fremst: Destilleriets egen historiefortelling nærmer seg Aune Sand i kleinhet og svulstig språk. Dette er rett og slett en så uleselig tekst at det gjør fysisk vondt å lete etter relevant informasjon. Før hjernen imploderte klarte jeg å nøste meg frem til at destilleriet ligger i Rüdenau, syd-øst for Frankfurt, at produksjonen startet i 2016, og at den første single malt whiskyen derfra ble lansert i 2019. En grunn til dempet optimisme er at St. Kilian bruker pot stills fra Forsyths i Skottland, snarere enn alembic stills, mer egnet til brandyproduksjon, som gjerne går igjen i mange kontinentale destillerier. Ikke det at sistnevnte destillasjonsapparat nødvendigvis fører til dårligere whisky, men jeg holder fortsatt en knapp på det som har vært brukt til byggmalt med stor suksess i over hundre år.

Signature Edition Three er tre år gammel whisky fra St. Kilians første destillasjonsår, og tappet etter tre år på Tennessee whiskey-tønner (mest sannsynlig tønner som har inneholdt Jack Daniel’s eller George Dickel med andre ord) og quarter casks. Whiskyen har en andel peated malt (høyst sannsynlig fra Skottland), uten at helhetlig ppm oppgis.

En stor takk til Anders Hansen for denne smaksprøven her! Alltid gøy å teste whisky fra nye destillerier!

Lukt: 
Det hele begynner med en søtlig friskhet, med et markant, men ikke dominerende blaff av røyk. Lukten er ikke ulik en del tsjekkisk øl, om enn litt mer fruktig. Røde epler, gule epler, moreller, høylandsrøyk (i retning av Benriach og Tomintoul) sort pepper, vanilje, muskatt, vått lær, litt tokaji og ganske mye saaz-humle. En veldig ren og fin lukt – ungt, med en god del malt og ferske fat, men behagelig. Stikkelsbær, mild fudge og litt hvit balsamico. Med vann: Røyken blir mer førende, og får følge av litt kirsebæryoghurt, muscovadosukker og furukvae.

Smak:
I likheten med lukten funker dette finfint. Fortsatt mye hagefrukt: plommer, epler, stikkelsbær; samt en god del sort pepper og muskatt. Røyken er godt integrert, men tydelig. Mest av alt minner den om Kornog-whiskyene til Glann ar Mor, men det er også et drag av peated Kilkerran her. Maltsmaken er fyldig, men ganske mild og kontrollert. Valmuefrø, amerikansk IPA (vestkysten), kamfer, krekling og rug. Det hele går i en mildt bitter retning utover i ettersmaken, men med nok fylde og sødme til å balansere det fint. Med vann blir smaken litt bitrere, uten at det på noen måte er negativt. Grønne seigmenn, mojito og litt kokos.

Koklusjon:
Miraklenes tid er ikke over. Dette er faktisk ekte kvalitetswhisky fra Tyskland. Den er merkbart ung, men potensialet er her i høyeste grad, og den smaker allerede godt. Sånn sett kan dette ligne litt på Myken. Kanskje ikke helt i smaksprofil, men som eksempler på at ung whisky virkelig kan være bra, så lenge den er velkomponert nok. Dette var et meget godt førsteinntrykk.

79/100

– Rasmus

St. Kilians nettside