Bruichladdich – Bere Barley, 2006

En konseptuelt sett god Bruichladdich som både lider under å være relativt ung, og som ikke kan sies å ha vært produsert i destilleriets gullalder.

Bruichladdich – Bere Barley, 2006

Nosinginfo

TypeSingle Malt
Alkoholvolum50 %
LandSkottland
DistriktIslay
DestilleriBruichladdich
UtgiverBruichladdich

Bruichladdich både er og har vært et svært bra destilleri, men en periode på starten av 2000-tallet drev de med mye tull og tøys. Det er mulig dette er en kontroversiell påstand, for jeg kan ikke huske å ha snakket med så mange som deler den, men etter å ha brent meg en drøss med ganger skal det mye til for at jeg kjøper OB Bruichladdich utgitt mellom 2000 og 2012. Whiskyen har, ihvertfall etter min smak, en tendens til å være ubalansert, besk og bitter. Basert på denne regelen burde denne Bere Barley-tapningen, sluppet i 2013, akkurat havne på riktig side av streken. Dette er også grunnen til at jeg klinket til og kjøpte en helflaske av den i sin tid. Problemet er bare at både 2000 og 2012 er litt tilfeldig valgte årstall som jeg bruker som en slags tommelfingerregel for en tendens. 2013 er langt fra trygt med andre ord.

Konseptuelt er det mye å like her. Fokusen på lokale råvarer og mindre effektive men mer proteinrike byggsorter gjør whiskyer som denne interessante. Problemet er bare at selv om byggsorten “Bere” kan fungere svært godt til whiskyproduksjon og det sikkert ikke er noe å utsette på Kynagarry farm (som dyrket kornet for denne utgivelsen) er det fortsatt mye som skal skje fra malting og destillasjon til den tappes på flaske. 

Det ble sluppet hele 15600 flasker på 50 % abv av denne, kun for travel retail. Destillert i 2006 og tappet på flaske i desember 2013 – vi snakker altså om en 7 år gammel whisky. Meg bekjent har den ikke vært tilgjengelig på en god stund, men som jeg skal gå mer i dybden på nå er det kanskje like greit?

Lukt:
Arketypisk ung Bruichladdich: Maltdrevet, intens og syrlig bitter. Masse friskhet fra sitronskall og lime, sammen med kruskakli, løvetann, kokt turnips og et blaff av parfyme. Denne er egentlig litt frustrerende å komme til bunns i: det ene øyeblikket koser man seg med all den ferske maltlukten, og hvor godt den fungerer med vanilje; det neste griner man på nesen av smørsyre og overdreven bitterhet. Koks, kokosvann, brent karamell og hermetiske pærer. Med vann: Litt mer balanse, litt mer sødme og fruktighet. Fortsatt mye sitron og malt, men også mer markant vanilje.

Smak:
Det begynner forsåvidt greit nok, med en ganske spicy og korndrevet smak, ispedd vanilje, kokosflak og sukat. Så kommer bitterheten. Lime kan være godt, men mye limeskall (som her) blir fort for mye. Asfalt, sanitærbark, Wasa Rugsprø, spisskummen, mose, aceton, stikkelsbær og mynte. Kraftige og spisse smaker uten noen særlig balanse eller finesse. Selv etter noen dråper vann og litt tid henger dessverre mye av det bitre og ubalanserte igjen. Det kommer riktignok til litt rørsukker og aprikos, men helheten styres fortsatt av besk bitterhet.

Konklusjon:
Dette er ikke en motbydelig whisky, men den er heller ikke spesielt god. Jeg må innrømme at jeg hadde forhåpninger til denne, men etter flere sjanser står den igjen som et solid bomkjøp. I en verden der stadig flere destillerier leverer mindre og mindre spennende whisky er denne likevel med på å bevise et lyspunkt: Bruichladdich evner å produsere whisky som overgår 10-15 år med mindre trivelig vare. At denne er litt på feil side av streken er greit. Jeg kommer ikke til å slutte å kjøpe ‘laddie av den grunn.

58/100

– Rasmus

Bruichladdichs nettside