Longrow – 11 YO, Single Cask, MGS Norway

Bra Longrow dette her, men når smakte du en dårlig Longrow sist (bortsett fra Tokaji Wood da...)?

Longrow – 11 YO, Single Cask, MGS Norway

Nosinginfo

TypeSingle Malt
Alkoholvolum56,8 %
LandSkottland
DistriktCampbeltown
DestilleriSpringbank
UtgiverSpringbank

Den endeløse kampen om å få tak i Springbank her til lands fortsetter. Jeg er definitivt ikke den eneste som lar seg frustrere over hvor lite som kommer inn til Norge sammenlignet med etterspørselen. Bare så det er sagt har jeg stor forståelse for dette, mtp destilleriets begrensede produksjon og størrelsen på det norske markedet. Men, og jeg kan nesten ikke være tydelig nok; for en som var vant til å nappe med seg en flaske Springbank 10 eller 15, eller en Longrow CV, fra et “hvilket som helst” pol på vei hjem fra jobb, er det litt trist å måtte rasjonere.

Det som imidlertid er stas er når det slippes en hel tapning bare for Norge – som denne Longrowen eller den glimrende 19-åringen som Dr. Jekyll’s Pub i Oslo slapp for noen år siden. 11 år på en re-charred sherry butt lover bra – det samme gjør den mildt rødlige fargen. Fatet gav 390 flasker på 56,8 % alkohol, og ble tappet på flaske i 2019.

Lukt:
Førsteinntrykket er klassisk Longrow. Skittent, farmy, med akkurat passe mengde brent høy og hestemøkk. Organisk og en smule tørr, med masse hamp, kullrøyk, sopp, jordkjeller og en solid dose lynghonning. Sherryfatet er også med, med preg av sultanadruer, lær, eiswein, paranøtter og plommekompott. Litt brent karamell, overmoden melon, gule epler og et hint av metall kommer også til etterhvert. Vann gjør lukten litt mer fruktig og litt mer animalsk. Både røde epler, buljong og stikkelsbær titter frem nå.

Smak:
Tørr og relativt røykdrevet ankomst, med solide mengder brun lakris, fudge og mørk sjokolade (86+ %). Springbank er sjelden lett tilgjengelig på første slurk, noe som i aller høyeste grad gjelder denne. Kippers, Kongen av Danmark, rapsolje, sort og hvit pepper, konfekt, ingefær og ganske mye salt til Springbank/Longrow å være. Utviklingen er egentlig veldig engasjerende når man først kommer i gang, med et tydelig røykdrevet alkoholspark først, etterfulgt av fyldige dessertnoter, og en mildt tannindrevet finish. Munnfølelsen er på den tørre siden, men med såpass mye røyk og sødme går det helt fint. Vann demper både tørrheten og røyken et lite hakk, noe whiskyen egentlig nyter godt av. Det er kanskje ikke en voldsom endring på smaken forøvrig, men munnfølelsen blir mildt oljete, og det kommer til noen milde preg av furunål, spearmint og serranoskinke.

Konklusjon:
Nok en fornøyelig Longrow dette her. Fatet gir whiskyen en interessant karakter, uten å overdrive på sherrysiden. For min del kunne den vært et hakk mindre tørr, men bevares: Både lukt og smak er meget god.

83/100

– Rasmus

Springbanks nettside