Clynelish Old Malt Cask 14 YO, 1990-2004

En eller annen gang i forløpet mellom nyfrelst maltwhiskydrikker og total whiskynerd, kommer alle til å oppdage Clynelish. Destilleriets posisjon blant whiskyentusiaster er så sterk, at det er noe man må ta stilling til, enten man liker det eller ikke. Heldigvis liker de fleste Clynelish – det er tross alt et destilleri med mange styrker. Problemet er at whisky fra Clynelish har blitt solgt i store volumer til uavhengige tappere, og ikke alle tapningene som har kommet som resultat har vært like bra. Jeg vil påstå at Clynelish først og fremst lever på hvor fantastisk bra de beste tapningene derfra er, godt hjulpet av at det finnes et stort utvalg fra uavhengige tappere, ikke fordi alle tapningene nødvendigvis er like spennende.

Prøver Rasmus å påstå at Clynelish er litt oppskrytt? Ja, jeg gjør igrunnen det. Jeg er rett og slett litt lei av å høre uhemmet skryt om relativt hverdagslige, for ikke å si direkte svake, tapninger, bare fordi det står “Clynelish” på flasken. Misforstå meg rett: Jeg har drukket masse glimrende Clynelish, og jeg har drukket mange tapninger som strekker seg fra helt greie til veldig gode, men snittet av alt jeg har smakt derfra er lavere enn hypen skulle tilsi. 

Derfor er det selvsagt deilig hver gang en av whiskyene som trekker snittet oppover dukker opp. Whiskyer som denne 14 år gamle tapningen fra Douglas Laings Old Malt Cask-serie. For rett skal være rett: God Clynelish er fortsatt helt fantastisk.

En stor takk går ut til Anders for donasjonen.

Lukt:
Typeriktig Clynelish, med sine anførende preg av voks, mineraler og fersk frukt, uten at det på noen måte er åpenbart at det er Clynelish man lukter på. Dette er rett og slett en anelse parfymert, både på en mildt syntetisk måte, og med preg som rosevann og jasmin. Dette litt kjipe parfymepreget tar heldigvis ikke helt overhånd, og det er masse fine preg av tapioka, grønne epler, marsipan, hasselnøtter og sitronskall. Tid og vann dytter parfymepreget mer i retning av kandisert frukt – en klar forbedring. Limoncello, kandisert ananas, mose, tørket aprikos og et svakt, veldig svakt, preg av bensin. 

Smak:
Mer rett på sak enn lukten. Mindre parfymert, og så deilig voksaktig både på smak og munnfølelse at man det virker rart å noensinne ha påstått at dette ikke er Clynelish tvers igjennom. Voks, akasiehonning, vanilje, epler, pærer, kokte mandler, flint, stål og vanilje. Joda, det duger i massevis dette her. To små sultanadruer, bitter appelsin og en anelse røyk. Vann gjør munnfølelsen helt nydelig, og fremhever den milde røyksmaken og honningen. Det kommer også til ny og fin fruktsødme (papaya, aprikos og sharonfrukt), som balanseres flott av bitterheten fra limeskall og en mildeste anelse av eucalyptus og furunål.

Konklusjon:
Lukten begynner litt tvilsomt, og selv om den blir markant bedre med tid og vann, trekker den ned helhetsinntrykket en anelse. Heldigvis tåler denne whiskyen å gi fra seg et par poeng, for smaken er akkurat det man håper på fra en halvung Clynelish. Denne kan anbefales.

85/100

Clynelish’ nettside

Douglas Laings nettside