Benriach 10 YO

Det virker nesten som noen destillerier relanserer standardutvalget sitt med bare noen få års mellomrom nå. Kanskje det ikke er så unaturlig, all den tid det er såpass vanskelig å vedlikeholde et konsistent uttrykk, med et fatutvalg i stadig endring, teknologisk utvikling, og endringer i stab (blendere, distillery managers, og til og med markedsførere med deres stadige ønsker om nye varer som kan skape blest om destilleriet). Da vi nylig ble introdusert for det nye standardutvalget av “brand ambassador” og tidligere “production manager” Stewart Buchanan, la han vekt på koblingene mellom det nye og det gamle med denne tiåringen. Designet på etiketten er tungt inspirert av en gammel OB-tapning fra 90-tallet, og whiskyen har fått en liten anelse peated malt med i mixen, i likhet med nevnte tapning. Her prøver man ikke først og fremst å revolusjonere whiskyverden, eller enda verre: Å prøve å skape en interesse som ikke er der. Her handler det snarere om å finne veien tilbake til noe som fungerte godt før.

Konseptet forøvrig er ganske moderne: Man har valgt å benytte tre forskjellige typer fat – bourbon-, jomfrueik og oloroso-sherry. Produsentens argument for å dels basere seg på relativt rolige fat er at de ønsker at destilleriprofilen skal skinne gjennom.

Denne anmeldelsen er basert på en smaksprøve jeg var så heldig å få av importøren. Jeg sender en stor takk for dette, og bedyrer at hvordan jeg fikk tak i whiskyen ikke skal ha noen betydning for karakter eller hvorvidt jeg anbefaler produktet. Bilder gjengitt etter godkjennelse fra importøren.

Lukt:
Umiddelbart fruktig og lett maltdrevet destillat på nesen. En ting man ofte glemmer med Speyside-whisky er at signaturen tradisjonelt ikke har vært lass på lass med sherry, men epler, pærer og nøtter (i dette tilfellet hasselnøtter). Siden destilleriet gjenoppstod i 2004 har vi iofs også vært vant til mer fatdtrevne uttrykk, så til sammenligning føles dette som et svært rent produkt. Honning, havregryn, vanilje, råsukker, bananpudding, tranebær, blå plomme og den aller mildeste anelse røyk. Med vann blir jomfrueiken mer markant, særlig på vaniljen, men også i form av kokos og litt nyspisset blyant. 

Smak:
Fruktig, lett, og nærmest brusende på tungen. Sauternes/Eiswein, pæresaft, Ovaltine, røde epler, vaniljekrem, persille og milde tanniner. En frisk og fruktig smak – ikke spesielt kompleks, alt harmonerer nydelig. Det beste her er imidlertid hvordan den lette friskheten både har backing fra fyldig, nærmest litt skitten malt og et snev av alder fra fatene. Med vann kommer tanninene og nøttene lengre frem i smaken. Kompleksiteten uteblir, men den ekstra bitterheten, med snev av amaretto og sitronskall gjør seg fint.

Konklusjon:
En lettdrikkelig, forfriskende og balansert whisky til beskjedne  520,- på Vinmonopolet (desember 2020). Jeg har ingen problemer med å anbefale dette som en god hverdagsmalt, særlig hvis du er på jakt etter noe lett og sommerlig.

80/100

– Rasmus

Benriachs nettside