Glengoyne Château Palmer Finish

Det er ingen nyhet at Glengoyne står for godt håndtverk. Da jeg for en del år siden snublet over denne flasken i en liten vinbutikk i København holdt det at destillerinavnet stod på etiketten. Ikke skadet det at det var en artig begrenset tapning fra dette destilleriet som jeg liker så godt heller. Det var kanskje passende at denne flasken stod i en vinbutikk med svært begrenset brennevinsutvalg, siden whiskyen tross alt har ligget på rødvinsfat fra Bordeaux.

Så, hva er det verdt å si Château Palmer? Kort fortalt er det en vingård i Margaux-delen av Bordeaux-regionen på Frankrikes vestkyst. Det dyrkes i all hovedsak Cabernet Sauvignon og Merlot-druer her (i omtrent like stort omfang), samt en svært liten andel Petit Verdot. Selv om det produseres hvitvin i små mengder på Château Palmer, er det altså rødvin som gjelder. Kanskje mer relevant: Det er rødvin som har ligget på fatene før det var whisky der.

Det fremgår tydelig av flasken at disse vinfatene bare har vært brukt til sluttlagring. Siden vinfat gjerne setter kraftige preg er det fristende å tro at det ikke har vært snakk om mange av de 15 årene. Det fremgår ikke hva whiskyen har ligget på den resterende tiden, men vi snakker vel enten om  bourbontønner eller et knippe mindre aktive sherryfat. En ting som er litt oppmuntrende her er at med et opplag på 2600 er det mye som tyder på at dette er en planlagt whisky, ikke bare et fat som ikke ble så bra som man hadde håpet, og som så har blitt utsatt for en litt ekstrem finish i et forsøk på å redde innholdet. Whiskyen ble destillert i 1997 og flasket 15 år gammel i 2012.

Lukt:
Mildt og søtlig – ikke egentlig så uvanlig for en Glengoyne. Massevis av maltsukker, gule epler, physalis, fruktsalat på boks, lanolin, tomatstilk, steinsopp, umami. Vel, lukten er alt annet enn klassisk Glengoyne, selv om eplene er der nok en gang. Til tross for kompleksiteten er lukten relativt mild og rolig. Plommesyltetøy, rompunch, vingummi og kanel. Vann fremhever rødvinsfatene noe, med noen nye tanniner og hint av markblomster og asfalt.

Smak:
Glengoynes signaturyttrykk med milde maltdrevne noter, grønne epler og anis, møter vinøse preg fra fatlagringen. Søte blå druer, hyllebær, kakaopulver, Earl Grey, limeskall, grønne druer, eplecidereddik. Smaken begynner relativt syrlig, og går så gradvis over mot søtere. Vanilje (tross rødvinen må det da være mye amerikansk eik her), kamfer, gule pære. Vann gir smak og munnfølelse litt mer fylde, uten at smaken blir voldsomt endret. Litt salt karamell, voks og sølvpuss. 

Konklusjon:
En relativt subtil whisky fra et relativt subtilt destilleri. Vinfatene er ikke overdøvende og funker relativt godt i mixen. Det finnes bedre Glengoynes der ute, og jeg holder nok fortsatt en knapp på sherryfat fremfor rødvinsfat. Samtidig er dette såpass godt at jeg nesten angrer litt på at jeg har delt såpass mye av flaskens innhold med andre. Skulle ihvertfall gjerne hatt litt mer igjen i flasken. 

81/100

– Rasmus

Glengoynes nettside