Longrow Peated

Longrow CV var en whisky som ikke fikk nok kjærlighet mens den forsatt var til salgs. Selv ikke her på siden. Vi famlet nok fortsatt litt med å finne standarden for poenggivning (hvis jeg skal være helt ærlig er jeg jaggu ikke sikker på om den sitter noe bedre 8 år senere), og min tidligere “partner in crime” Anders var nok ikke like fan av denne whiskyen som jeg. Resultatet ble 79 poeng – en god karakter her på Skotsk Taake, men ihvertfall 3-4 poeng lavere enn jeg ville gitt den selv. CV er uansett ute av produksjon for lengst, og flere jeg har snakket med skal ha det til at Longrow Peated er et greit substitutt: NAS, røykwhisky på 46 % fra verdens beste destilleri.

Der stopper også sammenligningen. Der CV var en relativt kompleks whisky, sammensatt av fat av mange forskjellige aldre og typer, er dette etter alt å dømme en mer endimensjonal affære. Hvis jeg skulle gjette: Primært 7-8 år gammel whisky fra refill hogsheads kanskje med et og annet first fill bourbonfat i mixen.

Longrow Peated har vært et standarduttrykk for heavily peated Springbank ganske lenge, og som man kan se av etiketten på bildet er det 7-8 år siden denne ble tappet på flaske. Jeg skal altså være forsiktig med å påstå at dette er det samme som selges under det samme navnet i 2020. Særlig siden Springbank, ihvertfall på de yngre standarduttrykkene, har blitt stadig bedre de siste årene. (Pst: hvis noen der ute har en moderne tapning de kan sende meg en smaksprøve fra hadde det vært stor stas å sammenligne! – Eller drikk hele selv, no pressure…).

Lukt:
Det er mulig førsteinntrykket hadde vært annerledes hvis jeg ikke hadde likt, eller ikke hatt noe forhold til, Springbank og Longrow, men selv før duftbildet har satt seg gjør dette meg i godt humør. Brorparten av whiskyen her er nok ikke spesielt gammel, men det gjør ingen ting – kanskje mest fordi det er deilig å kjenne en skikkelig røykbombe med Longrow-signatur. Masse torvrøyk, våt torv, kald peis, rågummi, østers, kalk, physalis, Captain Morgan rom (den mørke), brent smørkjeks. Vann hever både det røffe og det mer raffinerte, mens noe av sødmen må vike. Mer gummi og våt torv, samt en anelse rosevann.

Smak:
St. Hansbål. Først og fremst smaker dette halvvåt drivved og et par europaller i full flamme. Kandissukker, brun lakris, rå kamskjell, myrvann, sylteagurklake, korianderfrø. Sødmen er fin og naturlig, med passe syrlighet og en helt herlig røyksmak som til tross for sin surere og mer organiske smak er helt på nivå med Lagavulin og Ardbeg, når det kommer til intensitet. Cayennepepper, jord, ansjosoliven, sort te og nybeiset hyttevegg. Vann gjør egentlig bare lakrispregene sterkere.

Konklusjon:
Kompleksitet får vike denne gangen. Selv fra Springbank. Dette er noe så enkelt som en røykbombe fra Campbeltown. Mange synes som tidligere nevnt å sammenligne denne med CV – den er jeg ikke med på. Dette er mer som en slags fastlandsvariant av Laphroaig 10, heldigvis støttet av litt ekstra alkoholvolum om Springbankfylde. En ganske banal whisky, som først og fremst kan anbefales for fans av Springbank og røykmonstre. Hvis disse to tingene ikke appellerer til deg finnes det masse annet der ute du vil like bedre.

79/100

– Rasmus

Springbanks nettside