Royal Brackla Cadenhead 18 YO, «Small Batch»

I debatten rundt Vinmonopolet og norsk alkoholpolitikk er det et aspekt man noen ganger glemmer – smaksprøver. Typisk norsk alkoholretorikk er at smaksprøver fører til høyere konsum. Tanken om at en instans som Vinmonopolet deler ut gratis alkohol – selv i et glass på størrelse med et fingerbøl, er fullstendig urealistisk. Det gjør det likevel ikke til en dårlig idé. Alkohol kan handle om smak, kvalitet og kultur, eller det kan handle om bælmbarhet, pris og ukultur.

Whisky er dyrt. Det er dyrt i Norge og det er dyrt i utlandet. Resultatet er at de aller fleste vil ende opp med å drikke opp også en dårlig flaske. La oss si at du går uinformert på polet og kjøper en flaske Glen Scanlan. Selv om den smaker piss blir den høyst sannsynlig drukket opp. Man har liksom ikke så mye valg. Hvis man derimot kunne smakt på noen forskjellige whiskyer – informert valgt å bruke noen ekstra kroner på den som faktisk er best, vil det handle mer om opplevelsen og mindre om hvor mye alkohol man fikk for pengene. Jo dyrere en whisky er, jo mindre skjenker jeg i glasset. Jo mindre slurker tar jeg. Jo større glede har jeg av å utforske smak, lukt, munnfølelse, whiskyens historie.

Hva har så dette med denne Royal Brackla’en å gjøre? Ikke annet enn at det er en whisky jeg sannsynligvis aldri hadde kjøpt, hvis ikke den hyggelige fyren på Cadenhead’s butikk i Edinburgh hadde insistert på at jeg måtte smake den, og skjenket meg et lite fingerbøl av denne og et par andre i butikken. Akkurat nok til at jeg kjøpte denne fremfor whisky fra flere destillerier jeg vanligvis liker bedre.

Presentasjon:
Cadenhead Small Batch. Hva mer trenger jeg å si? Naturlig farge, 54,4 %, pen ravfarge.

Lukt:
Friskt og gressaktig, men likevel med en tydelig note av jordgulv og dunnage warehouses. Bracklas lette destillat møter Cadenheads konservative lagringsprofil, med andre ord. Salvie, koriander, nyslått gress, fuktig kjeller, Bassetts Allsorts og gammelt treverk. Uttrykket er ganske ungdommelig, og selv om alkoholen er godt integrert er det en mildt boozy side her som får den til å virke litt yngre. Simultant er det preg av noen pene fat, som ikke prøver å overstyre destillatet. Sitrondrops, grønne epler og litt hasselnøtt. Vann uthever sødmen og treverket på en pen måte. Nybakt fyrstekake, ferskt treverk og en anelse kakao.

Smak:
Alkoholen er ganske mye mer fremtreden på smak enn lukt, noe som tydeliggjør ungdommeligheten fra lukten. Det smaker ikke direkte rått, men nærmere 12 enn 18 år. Pregene av ferskt gress og salvie er her også, sammen med stjerneanis, Schweppes Bitter Lemon, mild vanilje, mild smørkaramell, epleskall av grønne epler og litt manukahonning. Munnfølelsen er frisk og sprudlende, noe som passer bra med smaken. Eucalyptus, aprikos og en liten klype aske. Smaken går ikke gjennom en like markant endring som lukten etter man har tilsatt vann, men det demper alkoholen og fjerner litt av ungdommeligheten, og gjør whiskyen til en litt mer eikedrevet affære.

Konklusjon:
En god, frisk og lett whisky, som samtidig har vunnet en del på gode refill-fat. Tankene går mot Glencadam og Bladnoch, men den har fortsatt nok egenart til at den skiller seg ut. Flasken har fått ben å gå på siden jeg åpnet den – både fordi den er god og lettdrikkelig. Når den blir tom kommer jeg likevel ikke til å jakte på en ny flaske, da det finnes mye annet bra og spennende der ute, men du bør kjøpe deg en flaske hvis anledningen byr seg.

82/100

– Rasmus

Cadenheads nettside