Glen Elgin 12 YO

Noen ganger gjør man impulskjøp. Jeg var på reise i Spania og hadde noen Euro jeg ville bli kvitt. Den lille flyplassen hadde en Tax-Free på størrelse med en mellomstor norsk kiosk, og utvalget av drikkevarer var vel det man kan kalle sparsomt. Så midt mellom ”the usual suspects”, Chivas Regal og Glenfiddich, stod en brun boks med et navn jeg da ikke en gang hadde hørt om. Det var Glen Elgin. Ut fra teksten utenpå boksen var det noen stikkord som gjorde meg interessert, HAND-CRAFTED (ja, med store bokstaver) og worm tubs i kursiv. Det at et destilleri fokuserer på håndverk er ikke spesielt i seg selv, men som regel er det da et håp om at man slipper filtrering og fargetilsetting. 43% alkoholvolum kan også være en indikator på en craft-presentasjon. Men hva i St.Columbas navn er worm tubs?

Worm tubs brukes av destillerier som  kondenserer sin råsprit på gammeldags måte. I hvilken som helst destillasjonsprosess så må alkoholdampen kjøles ned slik at den samles som væske igjen, og mens de fleste i dag bruker moderne kondensatorer, så er det altså da fortsatt noen som velger å bruke worm tubs. Worm tubs består av en kveilet arm som går ned i en sisterne av tre som kjøler ned destillatet. Det hevdes at denne tilnærmingen skal bidra til en fyldigere smak på det ferdige produktet. En fun fact er at denne worm tub’n er tilholdssted for ferskvannreker. Så mens Ardbeg har hunden Shortie, så har Glen Elgin altså reker.

Så hva med selve whiskyen?

Presentasjon:
Det står ingenting om fargetilsetting. Det kreves ikke i Skottland å oppgi dette, men det er vanlig å merke flasker som skal selges ellers i EU. Den har uansett en relativt mørk, dypgyllen farge.

Lukt:
En ganske merkbar fruktighet. Vi snakker om veldig søte frukter, honningmelon og kanskje mørke plommer. Ganske floralt preg som jeg har erfart fra andre Speysidere. Jeg synes den er kompleks. Med vann kommer et ganske tydelig preg av banan frem.

Smak:
Ganske fyldig i munnen og mye krydder. Litt besk etter hvert, og jeg vil si at det er mye fat til å være en tolvåring. Hadde trodd den skulle være snillere. En del brunt farin kommer mot slutten. Denne har helt klart godt av et par teskjeer vann. Da blir den en mye bedre balansert opplevelse. Den tidligere brune farinen maskerte et veldig flott preg av malt, og mot slutten er det nå et svakere preg av mørk appelsin-sjokoklade. Ettersmaken er fortsatt ganske tørr.

Konklusjon:
Glen Elgin 12 går fra høysommer på nesen til høst i smaken. Jeg er litt nysgjerrig på hva slags sherryfat som har vært i bruk, men tror de er ganske unge, det sterke fatpreget tatt i betraktning. Jeg skal innrømme at jeg har til gode å finne en Speyside som jeg virkelig hatt blitt glad i. Denne whiskyen har kanskje en av de bedre nesene jeg har vært borti fra Speyside, men bitterheten i smaken synes jeg stod i for sterk kontrast til de innbydende luktene. Jeg vil allikevel understreke at denne virkelig demonstrerer hvor viktig det er å prøve seg frem med vann. Dessverre er det sjelden man ser noe fra dette destilleriet, så jeg vil si at man bør prøve den hvis man får sjansen.

80/100

 – Anders

Glen Elgins hjemmeside