Dailuaine Old Malt Cask 12 YO, 1999 – 2012
Dailuaine er en av de viktigste maltene i Johnnie Walker. En whisky vi har altså ubevisst drukket mange ganger, men dette er første gangen vi prøver den på egen hånd. Her får vi hilse på en yngre single cask- variant av denne speysideren fra den uavhengige tapperen Douglas Laing.
Nosinginfo
| Type | Single Malt |
| Alkoholvolum | 50 % |
| Land | Skottland |
| Distrikt | Speyside |
| Destilleri | Dailuaine |
| Utgiver | Douglas Laing |
Når man drikker en blend vet man at man drikker et nøye utvalgt knippe maltwhiskyer fra forskjellige destillerier, noen mer kjente enn andre. Noen ganger kan det være gøy å prøve å kjenne dem igjen, og Diageo og Johnnie Walker er relativt åpne på hvilke de bruker. Caol Ila er relativt lett å kjenne igjen, og det er også lett å komme over Caol Ila som single malt. En annen viktig malt i Johnnie Walker derimot, Dailuaine, den er som regel å finne hos uavhengige tappere, med mindre man skulle komme over Diageos ”Flora&Fauna”-serie.
Heldigvis kom jeg over en tolvåring for et par år siden fra Douglas Laing sin Old Malt Cask- serie. Dette er i tillegg en av 20cl ”Advance sample”- tapningene som var tilgjengelige en stund på polet. Den skulle etterligne de smaksprøvene som Fred Laing & Co testet før de godkjente et fat for salg. I tillegg til at jeg får et inntrykk av destilleriprofilen til Dailuaine, er det litt gøy å ha noe som presentasjonsmessig er tett opp til hva de profesjonelle smaker.
Whiskyen ble destillert i september 1999 og tappet i april 2012. Lagret på sherry butt nr. 8442. Akkurat denne tapningen er ikke lenger tilgjenglig, men det finnes stadig Dailuaine fra forskjellige uavhengige tappere i vinmonopolets bestillingsutvalg.
Presentasjon:
20cl sampleflaske med Old Malt Casks farger og logo. Etiketten er interessant fordi den gir svært mye informasjon om produktet, og at den har signaturene til både Fred og Stewart Laing før selskapet ble splittet. Old Malt Cask eies i dag av Hunter Laing & Co. Whiskyen har ingen farvetilsetting eller kjølefiltrering. Fint vedheng i glasset og den flotte kobberfargen man forbinder med en sherrylagret whisky.
Lukt:
Førsteinntrykket er at denne er veldig typisk for stilen og distriktet forøvrig. Dyp sødme og veldig aromatisk. Ganske beskjeden i maltpreget og ganske fatdrevet i grunn. Jeg plukker opp epler, nellik, ingefær, plommesyltetøy og godt integrert, kremet vanilje. Litt støvete eik, knuste valnøtter og tørket appelsin er svake preg før jeg har i vann. Vann synes jeg svekker litt de aromatiske kvalitetene til denne tapningen av Dailuaine og man sitter igjen med honning og kanel, mens de øvrige krydderne har blitt svakere. Jeg er forsiktig med vannet, men det later til at det var en dårlig idé. I stedet for å åpne den, blir den spent ben på. En helt grei, men endimensjonal sherrynese.
Smak:
Biter akkurat passe med sine 50%. Lett munnfølelse og moderat med eiketanniner. Jeg synes sødmen er god og bitterheten er godt balansert. Det smaker sjokolade, kanel, knekkaramell og litt kaffe mot slutten. Den kunne fint vært mer frisk på frukten, men tar til takke med noen rosiner og fikener i ettersmaken.
Med vann blir den i likhet med nesen noe flau og det er litt mystisk hvordan den klapper sammen. Jeg kan ikke huske å ha opplevd akkurat det i en single cask før. Den smaker eik, lett lønnesirup og appelsin. Ettersmaken blir faktisk litt metallisk med vann. Smaksmessig er den altså best uten vann, og tross fin balanse mellom søtt og bittert er den ikke veldig spennende.
Konklusjon:
Det jeg har lært om Dailuaine etter denne runden er at den i denne utgaven er en ganske standard sherrywhisky, med et ganske tydelig fatpreg etter 12 år, og den er ganske typisk for Speyside. Selv om det er en god whisky, ville jeg nok gått for en Aberlour i steden. Nå hører det med til historien at det ikke er så vanlig med Dailuaine, og jeg er uansett glad for at jeg fikk prøve den og kunne late som jeg var industrimann med en ”Advance sample”.
72/100
– Anders