Glenmorangie Port Wood Finish

Før Glenmorangie tok helt av med fancy, og ofte ganske pretensiøse navn på whiskyene sine kalte de en spade for en spade. Dette er “Glenmorangie Port Wood Finish”, altså har den fått en sluttlagring på portvinsfat etter den vanlige lagringen på bourbonwood. Konseptet er altså det samme som Quinta Ruban, som kan kjøpes i disse dager. Sluttlagring av denne typen er relativt kontroversielt, og jeg har forståelse for at mange kan styre seg. Mye av kritikken går på at destilleriene, i mangel på gode bourbon- og sherryfat, må ty til fat som har inneholdt andre typer alkohol. Selv om folk har forståelse for dette kan man selvfølgelig spørre seg om dette forsvarer at prisen på denne typen tapninger ofte er markant høyere enn bourbon- og sherrylagrede alternativer. For meg er imidlertid regnestykket ganske enkelt: Jeg liker Glenmorangie, og jeg liker portvin. Bør ikke det bety at jeg liker denne? Dette er forøvrig en whisky som har høstet lovord tidligere, og hevdes av mange å være bedre enn nevnte Quinta Ruban.

Presentasjon:
Som ventet av denne typen fatlagring er det et åpenbart rosaskjær i denne whiskyen, som forøvrig er bronsefarget. Vedhenget er ok, og flaskedesignet er litt mindre prangende enn dagens Glenmorangier.

Lukt:
Bourbonfatene konkurrerer litt med portvinen i starten her. På den ene siden får vi en god del vanilje, mandelolje og karamell, samtidig er det utpregede portvinsreferanser her, i form av blå druesaft, jordbærsyltetøy og svake taniner. Det hele bygges også opp av lette drag av lavendel, appelsin og marsipan. Jeg noterer meg med bekymring at det er tilløp til svovel her, noe jeg personlig har ganske høy toleranse for i sherrylagret whisky, men som ofte slår mer negativt ut i portvins- og madeirafatlagrede whiskyer.

Med vann styrker sødmen og portvinsfatene seg litt, på bekostning av den amerikanske eiken. Fortsatt mye røde bær, men nå også en del mer sitrus, først og fremst appelsin. Svovelen blir også noe tydeligere. Maltlukten viser seg også nå, og den er helt ok. Lengre tid i glasset gjør at portvinen trekker seg ganske langt tilbake, og gir bourbonen kontrollen, spesielt med litt kokos og vanilje på tampen.

Smak:
Det hele starter med en eksplosjon av ferske jordbær, samt mandler, litt limeskall og spearmint. Litt toast i bakgrunnen, lys karamell, sort pepper, lett eik og sesamfrø. Munnfølelsen er relativt tørr og taninpreget, men sødmen og fruktigheten trekker oppmerksomheten noe bort fra dette. Heldigvis er svovelen meget svak, så den får ikke ødelagt noe for meg i hvert fall. Etter hver kommer det også frem en mildt smøraktig smak.

Når jeg tilsetter litt vann blir det en mer umiddelbar smak av mandler og paranøtter, marengs, litt mais og svake lakrisbåter. Jordbærene er der fortsatt, men dempes gradvis etter hvert som glasset får litt tid. Svovelen blir også på smaken hakket tydeligere, men tipper heldigivis ikke over grensen.

Konklusjon:
Som vanlig fra Glenmorangie er det snille og søte greier vi får servert. Portvinsfatene kler basisen godt, og er bedre integrert enn fatfinishen i del andre whiskyer fra samme destilleri. Portvinen fungerer imidlertid mer som en sminke enn en integrert del av whiskyen. Den slipper taket gradvis over tid, og vi sitter igjen med noe som minner stadig mer om en standard bourbonlagret whisky. “Sminkøren” har imidlertid gjort en jobb som er moteverden verdig, kanskje til og med god nok for en Louis Vuitton-modell? Hvis du er veldig var for svovel er det mulig du vil ha noen problemer med denne whiskyen, men for meg er dette innenfor (selv de strenge kravene jeg stiller til port-finish). Smaken og lukten står til en litt høyere karakter, men jeg blir nødt til å trekke noen poeng for en litt uferdig fat-finish. Joa, det duger dette, spesielt hvis man drikker den neat.

81/100

– Rasmus

Glenmorangies nettside