Dallas Dhu Signatory 33 YO, 1975 – 2009

Dallas Dhu er kanskje ikke det mest sagnomsuste destilleriet der ute. Kildene jeg finner tyder på at destilleriet ble bygget på slutten av 1800-tallet fordi det var et marked for Speyside-whisky til blends, intet mer intet mindre. Som så altfor mange andre destillerier ble Dallas Dhu nedlagt på begynnelsen av 1980-tallet. Noen år senere, i 1988, fant noen driftige sjeler ut at selv om det i datidens marked ikke var noe behov for whiskyproduksjon ved Dallas Dhu, fantes det grunner til å bevare de flotte destilleribygningene i god stand, og kanskje tjene en slant også. Siden den tid har det vært museum der. “Museum for hva” spør du? For whiskyproduksjon selvsagt. Med respekt å melde er det vel ikke så veldig stort behov for et museum av denne typen den dag i dag. Trenger vi å se en museumspresentasjon av hvordan whisky blir produsert, når det finnes et stort utvalg destillerier i umiddelbar nærhet som gjør det samme, samtidig som man ser produksjon i praksis? Det skal imidlertid sies at det var mye mindre vanlig med besøkssentre og omvisninger da museet ble opprettet, og det er tross alt hyggelig at noen bevarer de flotte bygningene i stedet for å rive destilleriet og bygge parkeringsplass der.

Det er først nå i vår tids whiskyboom at Dallas Dhu har fått litt oppmerksomhet som single malt, og den har stort sett vært positiv. Lever denne whiskyen fra den uavhengige tapperen Signatory opp til destilleriets gode rykte?

Utseende:
Ravfarget, gyllen med vakkert cling. Pent!

Lukt:
Masse ferskt nyslått gress i nesen og et tungt bourbonpreg. Fersken, vaniljepulver, sitronfromasj, honningmelon, svak banankrem. Neat lukter det frisk fruktblanding, men samtidig med et kompakt fundament av eik, jordbærsyltetøy, marsipan og en dæsj cognac. Med vann er gresselukten fortsatt veldig tydelig, men eiken slipper mer til, sammen med pasjonsfrukt, spearmint, brent kastanjer og brent toast, samt litt tanniner, skokrem og crème brûlée.

Smak:
Det er mye gress i smaken også, samt appelsin, pasjonsfrukt, vaniljekrem, brunt sukker, lime, cognac, svak lakris, samt overraskende mye eik sammenlignet med lukten (selv om det ikke er så rart mtp whiskyens alder). Whiskyen er svært frisk, men ikke på langt nær så oljete som forventet. Med en skvett vann faller ting på plass, og smaken minner nå mye om lukten i starten. Den har nå blitt mykere og mer kremete, selv om whiskyen fortsatt er veldig frisk. Det kommer frem masse vanilje og spearmint, deilig maltsødme, sultana-druer, pasjonsfrukt, litt karve, gress, jordbær (både ferske og syltetøy), svak humle, tapioka, litt umoden banan, samt litt salt og grønn pepper i finishen.

Konklusjon:
Denne tapningen av 33 år gammel Dallas Dhu smaker og lukter friskt, samtidig som den har en fin sødme. Det er mye liv i treverket her, og selv om man definitivt smaker bourbonreferansene er det først og fremst selve den eiken som dominerer. Balansen er god, kanskje spesielt når man har tilsatt litt vann. Smaken er også bedre med vann, mens lukten var mer litt mer engasjerende uten. Jeg er også fristet til å si at dette er en flott whisky å drikke nå om våren, med friskt gress og frukt, samtidig som den har en fylde og sødme som passer i de litt kaldere årstidene. Når det er sagt hadde den nok passet fint resten av året også…

Nå som etterspørselen etter whisky har tatt seg opp dramatisk sammenlignet med 80-tallet, og behovet for et whiskymuseum har sunket, er det kanskje på tide å revurdere fremtiden til Dallas Dhu. Bygningene står der, og mens destilleriet var i drift produserte de god whisky. Min dom er i hvert fall klar: Noen bør ta på seg jobben med å gjenåpne Dallas Dhu.

85/100

– Rasmus

Dalls Dhus webside