Glengoyne 18 YO

Jeg har aldri lagt skjul på min forkjærlighet for dette destilleriet, så Glengoyne 18, som jeg har drukket ved flere anledninger før, går i glasset med glede. Et destilleri som med noen få unntak har levert alt fra bra standardwhisky til legendariske single casks. Jeg valgte 10-åringen som Skotsk Taakes første anmeldelse for snart 13 år siden – et valg styrt av kvalitet, men også tilgjengelighet og pris. Den føltes rett og slett relevant.

18-åringen ble lansert rundt denne tiden, og tok etter hvert over for Glengoyne 17, en whisky jeg var og er svært glad i. Jeg husker jeg lot meg imponere av Glengoyne 18 da den kom, og ønsket den velkommen inn i rekken fra dette destilleriet. I likhet med 17-åringen er det sherryfat av forskjellige slag som står i sentrum her, men 18 har en litt mer klassisk sherryprofil.

Denne whiskyen kan for tiden ikke kjøpes på polet, men hvis du synes den høres spennende ut bør det være mulig å plukke den opp andre steder.

Lukt

Masse sherry, men ikke helt over i sherrybombeland. Til det er Glengoyne 18 for elegant. Ikke bare det, men både eiketanniner og til dels destillat bidrar også til helheten. Vi snakker Glengoynes klassiske grønne epler, sammen med masse rosiner, fiken, maraschino, appelsinskall, vanilje, fuktig bark, sort pepper og espresso. Kompleksitet altså, men en relativt mild lukt likefullt. Et lite hint av svovel (i retning av rågummi), slivovitz, kokesjokolade og litt kanel. Med vann får svovelen litt mer innflytelse. Innenfor min komfortsone, men ikke nødvendigvis alle andres. Det kommer også til litt mint, sitron og grønn te. 

Smak

Jeg brukte ordet “elegant” om lukten, og jeg nøler ikke med å gjøre det på smaken også. Pent sammensatt, balansert, avbalansert og akkurat passe dynket i sherry. Blå druer, blå plommer, rosiner, vanilje, sort pepper, malt ingefær, kakaopulver, muscovadosukker og et hint av aske. Selv om smaken også har et blaff av Glengoynes epler og runde 100 % urøkte, malt, er det likevel noe her som minner litt om nyere Macallan-tapninger. På godt og vondt egentlig. Sherryen, med sitt svovelpreg, gir whiskyen en litt fyldigere og mer skitten profil. Samtidig mangler det litt trøkk her. Nærmest som om 43 % alkohol er alt for lite til å bære whiskyens tyngde.

Som på lukten, blir smaken lettere og friskere med litt vann. Sitrus, mint, og også her litt mer svovel. Det smaker fortsatt godt, men Glengoyne 18 var bedre neat.

Konklusjon

Komplekst og balansert, men kanskje ikke direkte nyskapende heller? Ikke det at whisky som denne behøver å være nyskapende, men jeg vet ikke helt hvorfor jeg skulle valgt denne whiskyen fremfor en annen i samme prisklasse, hvis muligheten bød seg. God er den. Veldig god faktisk. Og svovelen treffer fint hos en Mortlach-fan som meg. Men av pris- og tilgangsårsaker kommer jeg nok aldri til å eie en helflaske.