Wolfies Whisky

For snaut to år siden lanserte artisten Rod Stewart og Loch Lomond-destilleriet Wolfies Whisky. En whisky som gjennom smak og image skulle kanalisere musikerens liv og virke. Det er lite å utsette på promotion og design. Flasken er iøynefallende, og utgiver melker Rod Stewarts renommé og image for alt det er verdt. Spørsmålet er om flaskens innhold også er for oss whiskyentusiaster, om det tåler tid og konsentrasjon i et copitaglass, eller om dette først og fremst handler om image, cocktails og isbiter.

Det er mulig jeg er feil person til å anmelde denne whiskyen. Den er rett nok interessant, siden den er noe så uvanlig som en single blend whisky – altså en whisky bestående av maltwhisky og grainwhisky fra samme destilleri (i dette tilfellet altså Loch Lomond). Problemet er at jeg foretrekker voksen maltwhisky fremfor ung blend, og at jeg heller hører på metal enn småklissete pop med innslag av rock.

Er du blodfan av Rod Stewart skal du selvsagt ha en flaske av denne uansett. Hvis du ikke er det får du vurdere selv om denne er verdt 620,- på polet (april 2025). Bilder fra whiskybase.com

Lukt

Markant blend, ung, påvirket av både grain- og maltwhisky, men samtidig noe mer feit og fyldig enn typiske standardblends som Famous Grouse eller Bell’s. Wolfies Whisky er full av smørkaramell (Smørbukk), vanilje, bakte epler og litt papir. Grei bredde og balanse, men også noen noter jeg ikke setter voldsomt pris på: særlig litt lavendel og smult. På den positive siden er det også noter av gul pære og honning som trekker litt opp. Vann påvirker ikke lukten så voldsomt, men det kommer til litt kledelig limoncello og litt mer malt.

Smak

Helt standard blend. Søt, graindrevet og litt røff i kantene. Sitronskall, kardemomme, mild akasiehonning og et hint av malt. Dessverre blir helheten ødelagt av en simultant sur og bitter smak. Litt umodne solbær, rapsolje, umoden banan og bark. Det er også noe mildt metallisk i Wolfies Whisky, som jeg sliter litt med. Noen dråper kaldt vann røper hensikten bak denne whiskyen: Med isbiter hadde nok dette fungert ganske bra. Sikkert i en cocktail også. De røffere og kjipere sidene blir glattet litt over, og man sitter igjen med en helt grei, mildt søt, mildt syrlig dram.

Konklusjon

Selv om jeg har stor respekt for Rod Stewarts karriere har musikken hans aldri vært noe for meg. Likevel skjønner jeg hvorfor mange liker ham. Jeg vet ikke om jeg kan være like generøs med Wolfies Whisky, men jeg kan strekke meg til at folk som foretrekker et par isbiter i en helt vanlig blend sikkert vil kunne kose seg med denne. Men vil de kose seg mer enn med en Vat 69 eller Peter Dawson? Kanskje, men det er mulig man også må ha langt sterkere følelser for Rod Stewart enn det jeg har for å få denne ekstra gleden.