Wolfburn Northland

Wolfburn Northland er nok en maktoppvisning fra dette unge høylandsdestilleriet. Selvsagt er det mange andre som også gjør det bra, men én ting får Wolfburn til å skille seg ut i min verden: Whiskyen deres har en karakter som får det til å føles som de alltid har vært der. Hadde jeg kommet inn med null kunnskap, og noen hadde fortalt meg at en whisky fra Wolfburn hadde vært en del av Classic Malts-serien til Diageo siden 1988, hadde jeg nok gått rett på limpinnen.

Dette er selvsagt helt umulig, siden destilleriet bare har holdt det gående i drøyt 10 år. Likevel er det noe klassisk og erkeskotsk over alle produktene jeg har smakt derfra. 46 % alkohol og null farge og kjølefiltrering skiller seg riktignok fra den nevnte Diageo-serien, men da i en svært positiv retning.

Mildt røkt, og lagret rundt 7 år på quarter casks – Wolfburn Northland byr på en passe blanding av fat og trøkk. Kan for tiden kjøpes på Vinmonopolet for 740,- (mars 2025). Bilder fra whiskybase.com

Lukt

Frukt og honning i skjønn forening. Litt Highland Park, møter Dalwhinnie, møter Balvenie på et eller annet vis. Fyldig og karakterrik whisky. Plommer og epler? Helt klart. Lakrispiper, bivoks, lynghonning, kardemomme, sort pepper, malt og en fin bakgrunnsnote av høylandsrøyk. Vi snakker klassisk Benriach-røyk, så på noen få minutters sniffing har dette juniordestilleriet bygget assosiasjoner til hundrevis av år med skotsk destilleringskunst fra fire ulike steder. Med vann blir malten i Wolfburn Northland enda tydeligere og får følge av litt sitrusskall og sukkerspinn. Mer eik nå – friske og lette tanniner.

Smak

Svært voksaktig på smaken, så klare assosiasjoner til Clynelish her. Jeg lover at jeg ikke prøver å nevne flest mulig destillerier i én anmeldelse altså, men det er så mye kjent karakter i Wolfburn Northland at jeg ikke kan la være. Røyken er mer markant på smak enn lukt, og det er også masse mineralsk – nesten metallisk, her. Melne gule epler, salt, paranøtter, mild vanilje, tørket papaya og en herlig tørr maltnote. Tørr smak altså, ikke munnfølelse, for den forholder seg frisk og saftig. Et par dråper vann fortsetter å åpne opp smakene, uten å skape ny kompleksitet. Dette er tross alt relativt ung whisky. Likevel er det på ingen måte røft eller uferdig – snarere ungt og vitalt.

Konklusjon

Som en reise gjennom standarduttrykkene til mange av destilleriene som for over 20 år siden gjorde meg til whiskyentusiast. Wolfburn viser nok en gang at de, sammen med Daftmill, fortjener tronen for beste nye skotske maltwhiskydestilleri.