Lagavulin Offerman Edition 11YO

Jeg innrømmer det: Jeg lar meg rive med av gimmicker som Lagavulin Offerman Edition 11 nå og da. De fleste whiskykjøp jeg gjør er mer eller mindre veloverveid, men noen ganger kan en kul etikett, fancy flaskedesign eller morsomt navn overtale meg. Akkurat denne tapningen var et lett valg, der den kikket ned på meg fra en hylle i Edinburgh for noen år siden. Ikke bare er det en Lagavulin – en whisky fra et av mine favorittdestillerier, den er gitt ut som en hyllest til, og i samarbeid med, selveste Nick Offerman.

Hva er så spesielt med Offerman? Vel, for det første er han en underholdende skuespiller,  han virker som et bra menneske, og ikke minst han er en interessant person som jeg deler mange verdier med. Ekstremversjonen av dette ser man i den herlige TV-serien “Parks & Recreation”. Det er riktignok markante forskjeller mellom karakteren Ron Swanson og Offerman selv, men som whiskyelskende, jakt- og fiskeinteressert liberalist, er det vanskelig å ikke falle pladask for både karakter og skuespiller.

Kanskje viktigst av alt: Han er oppriktig glad i Lagavulin, og har gitt ut denne serien grunnet oppriktig kjærlighet for varen, ikke fordi han fikk masse penger for å klistre navnet sitt på flasken (selv om han sikkert ble kompensert på et eller annet vis også). Det er i skrivende stund utgitt fire forskjellige tapninger i denne serien, der den som er i glasset i dag er den første.

Så kommer spørsmålet: Gimmick? Digg whisky? Eller begge deler?

Lukt

Klassisk Lagavulin –  Lagavulin Offerman Edition 11 går mer i retning av den vanlige 16-åringen enn f.eks. 8-åringen, til tross for at både fatpolicy og alder er nærmere sistnevnte. Full av røyk og sot, men likevel fruktig, og med en viss eleganse. Torvrøyk, tjære, kirsebær, vanilje, mango og gule epler. Salt og maritimt, men med mye indre varme. Et hint av kiln smoke (til tross for at all røykmalten her kommer fra det moderne anlegget i Port Ellen), sopp, dunnage warehouse og litt bacon. Med vann: litt nyhøvlet treverk, brun lakris og mer tjære.

Smak

Smaken kjører på i samme spor som røyken, men her viser Lagavulin Offerman Edition 11 litt mer tenner og litt mindre kompleksitet enn 16-åringen. Vi snakker først og fremst en solid vegg av tjære og torvrøyk, men også litt mer sødme enn man er vant til fra denne kanten. Siden det også er et lite hint av sitrus er det umulig å ikke dra paralleller til Ardbeg 10 også. Melne epler og pærer, salt sjøsprøyt, pepper, kamfer, vanilje, physalis og noen milde eiketanniner.

Noen dråper vann gjør munnfølelsen herlig oljete, og smaken får et lite ekstra gir. Mer fruktig og hakket søtere, uten at det går på bekostning av hverken røyk eller sjø. Bedre enn whiskyen var bar, men den spiller på de samme strengene.

Konklusjon

Mest av alt kan denne minne om Lagavulin 12 CS fra noen år tilbake. Du vet da den fortsatt var konsistent bra og ikke idiotisk dyr? Den har kanskje ikke den samme punchen fra alkoholen, men 46 % funker helt fint her, og jeg tenker egentlig ikke så mye over det. Dette er både gimmick og digg whisky på en gang, så hvis du er fan av Offerman og/eller Lagavulin er dette noe for deg.