Balblair 1969 43 YO

Tiden har kommet for å sette seg ned med et glass Balblair 1969 43 YO. De fleste whiskyentusiaster har minst ett destilleri på favorittlisten som skiller seg litt ut. Noe annet enn folkefavoritter som Springbank, Clynelish og Lagavulin. For meg er dette destilleriet Balblair. Det er i hvert fall et av dem. Så når man plutselig, ut av det blå, får tilsendt en liten smaksprøve av en av de eldste offisielle tapningene fra dette destilleriet, skyter naturligvis forventningene i været. Takk for opplevelsen, Bjørn-Tore!

I 2012 tappet man 999 flasker Balblair 1969 fra bourbon hogshead-fat. På milde 41,4 % alkohol virker det ikke utenkelig at minst ett fat lå under 40 %, og derfor ikke kunne gis ut som single cask. Løsningen var god, for selv om whisky på under 40 % strengt talt ikke kan kalles “whisky” kan det fortsatt inneha enorm smaksrikdom, fantastisk balanse og kompleksitet og ikke minst herlig lukt og smak. Sluttresultatet er uansett over 40 %, så det er selvsagt ingenting å utsette her. Hadde det vært fint med høyere alkoholvolum? Absolutt, men det er på ingen måte gitt etter såpass lang tid på fat. Bilder fra thewhiskyexchange.com

Lukt

Perfeksjon. Balblair 1969 er en maktdemonstrasjon av fat, destillat og tid. Det første som slår en er sødme og umami. Krokan og lønnesirup lagret lengst inne i det dypeste dunnage warehouset til dette vakre høylandsdestilleriet. Gule epler, pakistansk mango, kamfer, hvit rips, hasselnøtter, tokaij og masse sultanadruer. Destillatet har en utrolig rik fylde, eiken snakker klart og tydelig, men alle skarpe kanter slipt bort som av en mestersnekker. Ingen tannintung bitterhet, ingen spritdrevet råskap, men like vel så mye eik og malt at man nesten mister pusten. Gammelt bibliotek, litchi, kanel, rapsolje, jordkjeller, shitake og en nesten umerkelig klype kull.

En liten dråpe vann åpner enda mer sødme og jordkjeller. Sort te, fruktkompott, soya, brun lakris, overmoden tropisk frukt. Umami og rancio i skjønn forening. Fantastisk. 

Smak

Mild og flyktig først. Kanskje ikke så rart på 41,4%. Så åpner Balblair 1969 seg. Fruktighet sklir over i sødme, sklir over i tanniner, sklir tilbake til fruktig sødme. Demerarasukker, vanilje, grapefrukt, gule epler, gule pærer, litchi, soyasaus, eiketanniner, kiwiskall. Munnfølelsen er deilig oljete i laaang tid, før den til slutt tørker inn i en deilig, men mild, eikebitterhet. Kastanjer, hvit pepper, guava, nougat, phyalis og et nesten umerkbart preg av papp.

Som på lukten skal det bare en liten dråpe til for å låse opp mer sødme, men på smaken er det først og fremst fuktigheten som får seg et løft. En herlig fruktsalat av tropiske og lokale frukter. Ananas? Nektarin? Plomme? Som fører sklir ettersmaken sakte inn i eiketanninenes land. Med denne whiskyen som bakteppe søker jeg gladelig statsborgerskap der.

Konklusjon

Et mesterstykke av en dram, kort og godt. Balansen er legendarisk. Kompleksiteten enorm. Men det aller beste er rett og slett hvor helvetes godt denne whiskyen smaker og lukter. Hvor mye gammel storhet det går an å putte inn i en whisky uten at den på noe som helst tidspunkt føles sliten og overeiket. Jeg fyller 43 om noen måneder selv, og jeg er redd jeg ikke har holdt meg like godt som denne whiskyen.