Laphroaig Old Malt Cask 19 YO, 1992-2011 CS

La oss se om Laphroaig Old Malt Cask 19 krysser av noen bokser med en gang. Godt destilleri? Check. Solid fatstyrke? Check. God uavhengig tapper? Check. Passe alder og destillert på en god tid for destilleriet? Check og check. Hvordan kan man ikke være litt gira med en whisky som denne i glasset? En Laphroaig fra den tiden da Old Malt Cask fortsatt tilhørte Douglas Laing, fordi selskapet ikke var splittet opp ennå i 2011.

Det som gjør denne tapningen litt spesiell, utover at den er tappet for Japan Import System, er at den holder fatstyrke istedenfor 50 % som så å si alle OMC-tapninger. Hvorfor man har valgt å tappe den på snaut tre prosentpoeng høyere er ikke godt å si, men hey, jeg klager ikke. Foto: Cato

Lukt

Aaaaah… akkurat den typen Laphroaig jeg ble forelsket i på begynnelsen av 2000-tallet. Den tørre, nesten sotaktige kiln-røyken, de milde tropiske fruktene og nok jod og gammelt båtnaust til at det bare er å kose seg. Laphroaig Old Malt Cask 19 er herlig medisinal, med innslag av kamfer, hamp og grønne urter. Røykduften her kan man snakke om i evigheter. Det er rett og slett utrolig at noe som kan virke så rett frem som røyk kan være så komplekst og så forskjellig. Appelsinskall, litt vanilje, krutt, kirsebærblomster og svidd trebark. Med vann viser eiken en svært hyggelig side. Masse woodspice her nå, samt tapioka og litt røkelse.

Smak

Smaken går langt på vei i samme retning som lukten, men eiken fra fatene er mye mer fremtredende. Vi snakker fortsatt massiv røyk og tropiske frukter som mango og papaya, samt kippers og en god del sitron. Laphroaig Old Malt Cask 19 er salt og syrlig sammen altså, noe som som østerselsker bare må sette pris på. Munnfølelsen begynner oljete før den tørker noe inn med en del tanniner – heldigvis uten at den blir for tørr. Naturvin, estragon, hamp, koks, kamfer, lakrisrot, kalk og kald peis. En god splæsj vann, og whiskyen får en fyldigere munnfølelse, samtidig som røyken får mer plass. Det kommer også til mer sødme – særlig vanilje og mer minarelske noter – særlig flint. Herlig røyk nå, av den sorten du bare finner hos Laphroaig og til dels gammel Port Ellen.

Konklusjon

En litt brutal, men meget god Laphroaig. Glem hagefrukten og de vitale vaniljefatene som går igjen i mange av dagens tapninger. Dette er en nedstrippet og streng Laphroaig som ikke lener seg på en blanding av sødme og røyk. Tørrhet, nesten bitterhet leder an sammen med røyken. Og jeg, jeg er veldig fornøyd.