Loch Lomond & Glen Scotia – Whiskysmaking med Alan Reid på Dr Jekyll’s 10. september 2024
En fin kveld på Dr Jekyll’s Pub i Oslo, anført av Brand Ambassador Alan Reid, snudde meg fra tvilende til tilhenger av Loch Lomond og Glen Scotia.
Verken Loch Lomond eller Glen Scotia har vært blant mine favorittdestillerier. Historisk har begge lidd under dårlig kvalitetskontroll og manglende interesse for skape et godt rykte rundt maltwhiskyen. Mange jeg har snakket med har delt dette synet, men det var ekstra godt å få det bekreftet av en behagelig frittalende brand ambassador. Jeg har også hørt rykter om store forbedringer fra begge destillerier de siste årene. Problemet er bare at med et stort antall spennende whiskyer å velge mellom kan det være fristende å nedprioritere destillerier man har brent seg på før. 4 forskjellige moderne tapninger fra hvert destilleri, guidet av en med god kjennskap begge, virket som en fin måte å ta igjen dette etterslepet på. Og det skulle det også vise seg å bli. Dagens smaking var holdt av Alan Reid – European Brand Ambassador for Loch Lomond Group. En pratsom, kunnskapsrik, engasjerende og svært underholdende representant for disse to destilleriene.
Whiskysmaking på Dr Jekyll’s Pub
En ting som går igjen på Dr Jekyll’s smakinger er at innhold og fokus gjør at både nybegynnere og mangeårige whiskyentusiaster kan lære og erfare noe nytt. Lettbente anekdoter og basisinformasjon blandes med mer teknisk fakta. Det som er fint med whiskysmakinger generelt, er at man alltids kan fordype seg i glasset hvis man faller litt av eller det diskuteres ting man vet fra før.
Loch Lomond
Først ut var Loch Lomond. Alan gikk dypt i detalj om destilleriets 11 forskjellige uttrykk, dets forskjellige destillasjonsapparater, den lange fermenteringstiden og sammenblanding av forskjellige uttrykk i sluttproduktene. Han tok også for seg destilleriets historie, og hvordan man over tid har endret prosessen for å møte den økende etterspørselen etter god whisky, ikke bare billig whisky. Bevisførselen var 4 whiskyer, hvorav to er en del av standardsortimentet, mens de to andre var mer sjelden vare, som skulle være med på å vise destileriets bredde.
The Open 2024, 46 %
Den nyeste tapningen i den årlige serien som gis ut i forbindelse med golfturneringen “The Open” ved nærtliggende Royal Troon. 2024-utgaven er en ung whisky uten aldersbetegnelse, som har fått en relativt kort sluttlagring på Chardonnay-hvitvinsfat.
Whiskyen dufter av hvit frukt: druer og litchi, appelsinskall, kumquat, kirsebærblomst og sukkerspinn. Søtt og fruktig. Smaken og munnfølelsen, på sin side, er langt fyldigere og feitere. Malt, mild svovel, bjørkesevje og det mildeste hint av røkt kompleksitet. Hvit pepper, grønne druer, milde tanninger. Hint av pære og jalapeño i ettersmaken. En frisk og behagelig dram, som likevel er ganske fyldig og oljete.
Steam & Fire, 46 %
Whiskyen med dette litt misvisende navnet er oppkalt etter den utstrakte bruken av hardt brente tønner, snarere enn bruken av røkt malt. Når man svir tønnene på innsiden med over lengre tid dannes det et lag med kull på innsiden av fatene, som gir whiskyen en renere, ofte mer vaniljedrevet smak og lukt. Et navn på dette er “alligator char”, siden trestavene ser ut som huden til en alligator. Mer om dette (kanskje ikke overraskende) i anmeldelsen av Ardbeg Alligator. Selges på Vinmonopolet for 730,-
Duften er primært søt, med innslag av Smørbukk-karamell, brunt sukker, lønnesirup, sedertre, røkelse, valnøtter og umodne grønne epler. Smaken er på sin side lett og fryktig, med mye fruktskall, eple, pære, nektarin. Tydelig bitterhet i finishen, som er kort, men ikke ikke ubehagelig. Mørk sjokolade og drueskall.
18 YO, 46 %
18-åringen er satt sammen av fire forskjellige hoveduttrykk, deriblant en andel heavily peated Loch Lomond (såkalt “Croftengea”), refill amerikansk eik, first fill amerikansk eik og litt av de samme hardbrente fatene som var signaturen til Steam & Fire. Whiskyen koster 1150,- på Vinmonopolet (oktober 2024).
Lukten er fyldig, mildt bitter og litt “old school”. Vi snakker industriell røyk, med innslag av petroleumsprodukter og følelsen av direktefyrte destillasjonspanner. Karamell, vanilje, lakris, litt svovel (en fyrstikk) og shitake-sopp. Smaken er om mulig enda mer old school enn lukten, med pek til destillerier som North Port, Glen Mhor og 70-talls Glen Garioch. Feit munnfølelse, masse fruktskall, varmt treverk, vanilje og friskhet kommer til etter hvert. Appelsinmarmelade og noe trivelig metallisk. En dypt fascinerende whisky: En litt gammeldags smaksprofil, men fruktig og modernisert på en smart måte. Denne kan virkelig anbefales!
Inchmoan “Island Collection” 1992
En ca 25 år gammel destillerieksklusiv tapning, flasket i 2017. Inneholder en relativt stor andel heavily peated malt, på rundt 50ppm. Whiskyen er lagret på refill bourbon barrels, og forøvrig et greit bevis på at whisky destillert i en periode som knapt kan omtales som Loch Lomonds gullalder også kan smake godt.
Dufter av tørr høylandsrøyk, med en touch av Caol Ila av høyere alder. Umami, applewood, kirsebær, svisker, bråtebrann, gule epler og spisskummen. Smaken på sin side er mer urtepreget. Det er rikelig med høylandsrøyk her også, men den får hard konkurranse fra lakrisrot, kamfer, urtelikør, turmerik og noe nesten Laphroaig-aktig medisinalsk. Whiskybase verdsetter denne til et sted mellom 2 og 4000 kroner, noe som er i overkant av hva jeg selv ville betalt, men det er likevel en veldig spennende whisky, som jeg er glad jeg har smakt.
Glen Scotia
Alan Reids kvaliteter som brand ambassador gjorde seg virkelig til kjenne i bildet han malte av Glen Scotia. En grad av ærlighet og selvironi er alltid med på å bygge tillit. Særlig hvis man må overbevises om å skifte mening om noe. Mitt favorittøyeblikk var da Reid fremhevet destilleriets vannkvalitet som en viktig forklaring på whiskyens karakter. Istedenfor å skryte av krystallklare vannkilder i mineralrikt fjell, som så mange andre destillerier gjør, fikk vi høre om vannmangel og 150 år gamle rør. Kort og godt en hypotese på hvorfor Glen Scotia (i likhet med nærmeste nabodestilleri Springbank) har en litt.. skal vi si “vanskelig og lite elegant” smaksprofil? Misforstå meg rett: med favorittdestillerier som Mortlach, Brora og nettopp Springbank er dette noe både liker og oppsøker, men det er ikke nødvendigvis noe for alle.
Double Cask Rum Finish, 46%
6-7 år gammel whisky, med en kort sluttlagring på demerara romfat fra Guyana. Whiskyen har først ligget på first fill bourbonfat. Det er altså grunn til å forvente mye sødme og tropisk frukt fra denne. Pris: 750,- på Vinmonopolet (oktober 2024).
En litt stram, men fokusert lukt. Mye tørr, nesten bent, sødme. Etterhvert mildt fruktig og floral, med plommer, markblomster, mango og litt kokos. Krutt, bakesirup og litt tanniner. Munnfølelsen er en kombinasjon av oljete og tørr. Smak av rørsukker, vanilje, paranøtter, hamp og med en gristy maltnote på toppen. Den mangler nok litt på kompleksitet, men balansen er god. Ettersmaken er litt tørr, men siden den også gjør at du får lyst på mer gjør den absolutt noe riktig.
15 YO, 46 %
Også her er det snakk om relativt standard fatlagring med en begrenset finish. Først 15 år på refill fat av amerikansk eik, så seks ukers sluttlagring på oloroso sherryfat. Dette var en av kveldens favoritter for min del, og i dagens marked er 1100,- på polet en helt rettferdig pris for denne (oktober 2024).
Lukten er preget av bananskall, sukat, syrlig eik og sandeltre. Rik på estere, men fortsatt feit og fyldig. Over tid kommer det til en nydelig sødme, som kler lukten meget god. Smaken leverer en flott maltfylde, masse hasselnøtter, sort og hvit pepper, røde druer og limeskall. Også her er alt fett, fyldig og oljete, med en langvarig og god ettersmak. Både smak og lukt utvikler seg på en kompleks og velbalansert måte over tid i glasset. Virkelig en whisky som bare gir og gir, jo mer tid du tilbringer med den.
18 YO, 46 %
17 år på hogsheads i amerikansk eik, etterfulgt av et fullt år på oloroso sherryfat. Man følger altså formelen til 15-åringen, men et snaut år lengre på sherryfat etter enda lengre hvile på amerikanske eikefat, bør føre til en mykere, søtere og mer kompleks whisky? Eller?
Joda, dette er uten tvil den mest elegante, nesten flyktige, whiskyen jeg har smakt fra Glen Scotia (selv om den selvsagt har sin andel Campbeltown funk. Floral, hvite blomster, hvit te, papaya, sultanadruer. Munnfølelsen er nesten perlende. Milde rosiner, bladpersille, nøtter. Smaken er på sin side overraskende maltpreget for alderen. Munnfølelsen følger Glen Scotias klassiske blanding av oljete og tørr. Salt, umami, røstede mandler, champignon, honning og litt bakte epler. Rund, kompleks, fruktig og overraskende sherrydrevet til å ha en såpass kort sluttlagring. Objektivt sett slår nok denne 15-åringen, men det er likevel noe med sistnevnte som gjør at jeg liker den bedre. Sist denne 18-åringen var på polet kostet den 1820,- (oktober 2024).
Exclusive Cask 5 YO, Tawny Port Hogshead 58,1 %
En destillerieksklusiv tapning, som i 2022 kunne kjøpes på destilleriet. Destillert i 2016, og lagret drøyt fire år på et vanlig hogshead, etterfulgt av et helt års sluttlagring på portvinsfat. Portvin kan som kjent tilføre en whisky veldig mye, selv på begrenset tid, så tapningens unge alder behøver absolutt ikke å være et problem. Det er sikkert ikke så lett å få tak i en av de 273 flaskene som ble tappet av denne, men siden profilen er ganske annerledes fra kveldens andre drammer bidrar den fint til vise Glen Scotias bredde.
Dette lukter meget godt, ihvertfall for denne portvinselskeren. Tørr portvin, maritim, frosne jordbær, belgisk melkesjokolade, vanilje, hasselnøtter, old school sherry (faktisk!) og litt krydderskap. Smaken er ganske myntepreget, med After Eight, mørk sjokolade, kirsebær, sandeltre, hamp og muskatt. Munnfølelsen er feit, men relativt tørr. Solbær, plomme og marsipan. Fin dram dette her!
Avslutningsvis
Dette er din påminnelse om å sjekke innom destillerier du har styrt unna en stund. Kanskje det har skjedd noe der også? Jeg kommer i hvert fall til å vurdere whisky fra både Loch Lomond og Glen Scotia fremover – særlig hvis tapningene er av litt nyere dato. Jeg kan også anbefale smakingene på Dr Jekyll’s på det varmeste, nok en gang ble alt levert på en lærerik, avslappet og humoristisk måte. Jeg kan selvsagt ikke snakke for noen andre enn meg selv, men innbiller meg likevel at alle i rommet, uansett kunnskapsnivå lærte noe nytt. En stor takk til både Dr. Jekyll’s og Alan Reid for en trivelig kveld! Bilder fra whiskybase.com og jekylls.no
– Rasmus