Glenfiddich Fire & Cane

Glenfiddich Fire & Cane er en offisiell tapning fra det ikoniske Speyside-destilleriet. Gitt ut uten aldersbetegnelse, men anslått av noen litt tvilsomme kilder til å være drøyt 12 år. Hovedforskjellen mellom denne og de mer tradisjonelle 12-åringen og 15-åringen er at man har tilsatt adskillig mer røkt malt og kjørt en sluttlagring på romfat.

Jeg liker Glenfiddich. Standardtapningene deres på 40 % kan kanskje ikke konkurrere med Ablerlour a’bunadh i punch og fylde, men det er heller ikke meningen. For at et felt som whisky skal være interessant trengs det ytterpunkter, det trengs markante forskjeller i smak, lukt og uttrykk, for ikke å bli en for endimensjonal drikk. Det finnes surøl og stout, innen italiensk rødvin er forskjellen mellom chianti og barolo enorm, mens yirgacheffe og gayo gir helt ulike kaffeopplevelser. Heldigvis er det sånn i whiskyverden også, og bredden handler om mye mer enn graden av røyk.

Så hva skjer hvis man tar relativt ung Glenfiddich – whisky som i aller høyeste grad hører til på den myke og snille enden av skalaen, og skifter litt rundt på parametrene? Går opp til (fortsatt ganske milde) 43 % alkohol, legger til litt sluttlagring på romfat (for mer fylde og krydder) og kjører på med en god dose røyk. Blir det fortsatt klassisk Glenfiddich, eller må det vi kjenner som destillerikarakteren vike for noe nytt?

Glenfiddich Fire & Cane kan for tiden kjøpes på Vinmonopolet for 850,- (oktober 2024). Bilder fra whiskybase.com.

Lukt

Mildt og lett med mye sødme og frukt. Glenfiddichs klassiske epler og pærer, men også plommer og den mer tropiske duften av mango og cantaloupe-melon. Dette er fyldigere enn man forventer av ung Glenfiddich, kanskje spesielt på grunn av den ganske markante høylandsrøyken – torvrøyk i retning av applewood-smoked amerikansk bbq. Legg på et tykt lag av karamelltoner, der en god del sikkert kommer fra romfatene, og det begynner å ligne på noe. Umoden banan, sticky toffee pudding, nougat og litt lønnesirup. Interessant nok hever vannet de to tingene som har gitt whiskyen navnet: Mer røyk og mer sukkerrør/rom-influenser.

Smak

Det første som slår en er hvor mye mer vaniljedrevet smaken er enn lukten. Den er også litt syrligere, med milde noter av både sitron og grapefrukt. Når det er sagt er det mange likhetstrekk også. Karamellpregene ligger litt mer i bakgrunnen. Det samme gjør røyken, selv om den blir mer tydelig på ettersmaken. All frukten fra lukten er her på smaken også, kanskje særlig eplene og mangoen. Litt sort pepper, litt demerarasukker og litt rabarbra. Etter en dråpe vann blir balansen og harmonien bedre. Smaken blir kanskje ikke mer kompleks, men hei du så lettdrikkelig dette plutselig ble!

Konklusjon

En riktig så hyggelig, og fortsatt gjenkjennelig Glenfiddich, som jeg gjerne anbefaler. Kanskje særlig hvis noen trenger en lett og fruktig dram, som samtidig spiller på litt flere strenger. Røyken er underholdende og brukbart godt integrert. Ikke en dram for historiebøkene, men samtidig en av de flaskene som blir fryktelig fort tomme i godt lag.

77/100

– Rasmus

Glenfiddichs nettside