Fireball

Denne dagen har hengt over meg som en mørk skygge. Helt siden Skotsk Taakes spede start i 2012. Selvfølgelig måtte Fireball anmeldes. Som de fleste vet er ikke dette en whisky, snarere en slags whiskybasert kanellikør. I god Skotsk Taake-stil holder det imidlertid at det står “whisky” et sted på flasken for at den skal anmeldes, så da var vi her da… Det nytter ikke å utsette det lenger, så la oss rive det metaforiske plasteret av med hud, hår og skorper.

Fireball eller «Fireball Cinnamon Whisky» eies og mixes av kanadiske Sazerac, så eventuelle innkallinger til menneskerettighetsdomstolen i Haag må altså sendes til Canada. Kjekt å vite. Ingredienslisten er kort og godt: Kanadisk whisky, kanelsmak og søtstoffer. Ikke nødvendigvis appetittelig, men forsåvidt greit. Verre var det at Fireball var forbudt i Norge, Sverige og Finland en periode, grunnet for stor konsentrasjon av propylenglykol. Dette ble imidlertid endret, så nå er det “trygt” å drikke Fireball.

Fireball ble lansert i Canada på midten 80-tallet, og lenge så det ut til at det skulle forbli der. Dessverre spredte driten seg sørover til USA og videre inn i populærkulturen. Så ja, da har vi det her på berget også da. Faen.

Hvis du av en eller annen grunn trenger en helflaske Fireball (din syke jævel!), kan du kjøpe det på polet for 410,- (januar 2024). 

Lukt

Å si at det lukter jævlig er en hån mot jævlige lukter. Kanel er greit det altså, noen ganger ganske godt. Det betyr ikke at det passer i en motbydelig søtsuppe tilsatt ekstra kjemikalier. For å begynne beskrivelsen et sted: Du vet hvordan mye amerikansk godteri smaker litt… fake? Litt unaturlig? Sånn er det her også, bare at man har bestemt seg for å dra med seg verdens beste brennevin ned i grøfta. Naturligvis enorme mengder kanel, samt grønnsåpe, Jif vindusspray, mandelessens, sitronskall, stevia. Uutholdelig søtt, emment, uggent.

Smak

Seig, tyktflytende, klissete – litt som å drikke lønnesirup rett fra flasken (noe jeg *kremt* selvsagt aldri har prøvd). La oss få det viktigste unna først: Det smaker idiotiske mengder kanel. For mye kanel. Og sukkerlake. For mye sukkerlake også. Masse ingefær, Zalo, kamfer, gummy bears, kjemisk avfall, synd, skam og dårlige beslutninger. Det eneste vann gjør er å sørge for at det ser ut som jeg har mer Fireball igjen i glasset, noe som er ganske trist. Heldigvis behøver jeg ikke å drikke opp. Resten går i vasken.

Konklusjon

Jeg forstår ikke hvorfor folk drikker dette frivillig. Kunstig og så søtt at det rett og slett gjør vondt. Men. Og dette er et stort men: Det lille ekstra ingefær-kicket gjør at dette er bedre enn Tennessee Fire. Ikke mye, men i all rettferdighet må vi opp en karakter. Hvis noen lurer på hvorfor jeg gir denne driten her bedre karakter enn en god del annet, er svaret enkelt: Det andre er enda verre. Men dette er fortsatt så grusomt at jeg håper jeg aldri må drikke det igjen.

21/100

– Rasmus

Fireballs nettside