Glen Grant 5 YO 1969

Selv om Glen Grant i nyere tid er forbundet mer med lengre lagring, var det som ung whisky den virkelig slo igjennom. Nærmere bestemt Glen Grant 5 Forsøket på å gjenskape dette uttrykket i nyere tid var ingen stor suksess. ”The Major’s Reserve” gjør ikke ryktet til ung Glen Grant noen tjenester, så hvorfor har akkurat denne varianten av single malt et så godt rykte?

Svaret er kort og godt whiskyer som denne. 50-, 60- og til dels 70-talls Glen Grant på drøyt fem år, stort sett utgitt for det italienske markedet. Lys i fargen, enkel bourbonfatlagring, uten for mye dilldall. Målet er at destilleriets lette og fruktige destillat skal være i sentrum.

Akkurat denne tapningen er destillert i 1969, og dermed tappet på flaske i 1974 eller 1975. Skrukorken satt godt, og nivået i flasken tydet på lite tap av innhold. Dessverre var korken mindre tett etter åpning, så hvis man trenger en unnskyldning til å ta seg en dram har man en der.

Lukt

Så lett og flyktig. Definitivt hagefrukt – pærer, epler, stikkelsbær, samt florale noter av honning, nektar og halvtørr hvitvin. Sauvignon blanc muligens? Hint av anis og revet mynte. Lett og frisk, nesten perlende. Det har helt klart skjedd ting over tid her – både etter flasken ble tappet og etter den ble åpnet for et snaut år siden. Vi snakker neppe 40 %, snarere 38 % på flasken nå, og alkoholen har nærmest skilt seg litt fra resten. Motpolen mot det lette og milde er nemlig et ørlite hint av vodka. Drueskall, kastanjer, kalk og maltsukker. Jeg tør ikke tilsette vann her – whiskyen vil rett og slett få for lavt alkoholvolum, men litt god tid glasset åpner opp et hint av grønne urter (salvie kanskje?) og litt kandisert lime.

Smak

Smaken er minst like lett og flyktig som lukten, og OBE’en er åpenbar fra første sekund, men jeg elsker dette her. Ikke som en ny favorittwhisky, men som et forfriskende alternativ til det meste man får servert, både av ungt og gammelt, i 2023. Her smaker det både kullfyrte destillasjonspanner, purung vitalitet, frukt, malt og gamle støvete dunnage warehouses på en gang. Som om whiskyen både er 5 og 54 år gammel på én gang (noe den i og for seg også er). Masse maltsukker, fruktkompott, eplecidereddik, paranøtter, fyrstekake, grønn pepper, ja til og med litt røyk. I motsetning til lukten får jeg ingen direkte preg av druer, samtidig som whiskyen har veldig mye vinøst over seg. Som om bygg hadde steppet inn som et naturlig substitutt. Kanskje det er dette som egentlig burde vært kalt “barley wine”? Etter en god stund i glasset blir whiskyen hakket bitrere – grønn te, kiwiskall og endelig litt friske grønne druer (spesifikt “autumn crisp”).

Konklusjon

Jeg synes dette smaker helt nydelig. Som en slags tidskapsel fra den tiden da maltwhisky først og fremst var forbeholdt eksentriske mennesker i Italia. En tidskapsel som til tross for litt rust og fuktskader har bevart en liten bit av fortiden, og lar meg sitte hjemme i min egen stue i 2023 og føle på hva Glen Grant en gang var.

84/100

– Rasmus

Glen Grants nettside