Wolfburn Morven

Wolfburn Morven er et av standarduttrykkene til høylandsdestilleriet Wolfburn. Da byggingen av destilleriet startet i 2011 omtalte initiativtakerne det som en gjenoppbygging. Jeg har snakket om det før, denne nærmest desperate trangen til å knytte destillerier til hundrevis av år med historie, og hvordan man slett ikke kan ta etableringsår for god fisk i denne bransjen. Når det er sagt påstår ikke Wolfburn at destilleriet hadde vært operativt de siste 150 årene, så vi får la det gå. 

Wolfburn holder til i landsbyen Thurso, omtrent så langt nord man kommer på det skotske fastlandet. Navnet har de hentet fra det gamle destilleriet på samme sted. Destilleriet holdt det ikke gående så lenge. Vi vet at produksjonen startet i 1821, og at den holdt på til ihvertfall 1858, kanskje til og med så sent som slutten av 1870-tallet, men kildene her er heller dårlige.

Nå gjenstår bare ruinene, og den god vannkilden til det gamle destilleriet, en kilde Wolfburn 2.0 benytter seg av. Destilleriet ligger midt blant enorme torvmyrer, så det er ikke så rart at en del av whiskyene derfra, deriblant denne, er røkte. Det jeg har smakt herfra så langt har vært meget lovende, så det store spørsmålet er hvordan denne leverer. 

Den finnes for øyeblikket ikke på Vinmonopolet, men sist man kunne kjøpe den her til lands lå den på 700,- (oktober 2023).

Lukt

Se her du! Anslaget er rett og slett nydelig! Mild peat, florale dufter, akasiehonning, vanilje, hvitvin, grønne druer, epler, pærer, plommer. Ungdommelig? Helt klart, men med en utrolig overbevisende balanse og eleganse. Som om klassiske Lowland-destillerier som Rosebank og Auchentoshan skulle leflet med torvrøyk. Intet mindre enn torvrøyk fra Highland Park. Tysk eplekake, lavendel, stjerneanis og et ørlite hint av sort pepper. Med vann: mer vanilje, ferske boller, furukvae og et hint av valmuefrø.

Smak

Først veldig rolig, så herlig pepret og røkt. En slags kombinasjon av bourbonvanilje, sitrus og torvrøyk, som med litt godvilje kan minne om selveste Ardbeg Renaissance. Selvsagt på en mindre intens måte, men ferske sitroner, røkt malt, sort pepper, salt, og altså massiv vanilje. Vanilje av den typen som bare kommer fra gode fat i amerikansk eik. Samtidig er det både preg av Bowmore-blomster (denne gangen på en positiv måte) og, kanskje ikke så overraskende, gitt den korte geografiske avstanden: Honning og røsslyng av den typen man gjerne finner i Highland Park. Med vann: Fornøyelig! Røyken blir litt tydeligere, samtidig som smaken blir fruktigere. Aprikos, honningmelon og masse naturlig vanilje.

Konklusjon

Dette svinger det virkelig av! Ungdommelig vitalitet og fyldig røyk, uten å tippe for langt over i noen retninger. Ikke minst er det masse særpreg her, mye som minner om andre destillerier, men på en ny og egen måte. Balansert og overraskende komplekst. Herlig.

80/100

– Rasmus

Wolfburns nettside