Säntis – Edition Säntis, Matured in old oak beer casks

Edition Säntis er en whisky jeg tilnærmer meg med mer frykt enn nysgjerrighet. En alternativ tittel her kunne kanskje vært «Fear and Loathing». Den verste (ekte) whiskyen jeg noen sinne har smakt kom fra dette destilleriet. Siden små smaksprøver av grusomme Säntis Cask Strength Peated spredde seg utover i det norske whiskymiljøet, har den oppnådd en slags kultstatus. Og jeg har fortsatt ikke møtt noen som har smakt den, og likevel sier den ikke er det verste noensinne. Jeg ga rett nok denne nord-koreanske faenskapen enda dårligere karakter, men den er jo egentlig ikke whisky.

Selv om akkurat Säntis Cask Strength Peated var en i særklasse horribel whisky, er det ikke riktig å dømme hele destilleriet på bakgrunn av denne ene flasken. Det er bare at den grusomme smaken og lukten sitter så stuck i minnebanken at det er umulig å være helt fordomsfri.

Siden noen tydeligvis har hatt glede av å lese anmeldelsen min av tidligere nevnte Säntis har jeg fått utlevert ikke bare én eller to, men fire forskjellige tapninger fra dette tvilsomme sveitsiske destilleriet. En har jeg fått av Cato og tre av Anders. “Takk!” Dette kan gå to veier: Alternativ 1: Säntis Cask Strength Peated er et unntak, og resten er fullt drikkelige. Alternativ 2: Dette er starten på en reise der hjernen min, litt som en Lovecraft-karakter, sakte, men sikkert gir slipp på virkeligheten.

Det kan hende dette er en dårlig idé, men på mystisk vis føler jeg meg tvunget til å starte dette prosjektet. Kan frykten for det ukjente virkelig være verre enn virkeligheten? Når alt kommer til alt: The oldest and strongest emotion of mankind is fear, and the oldest and strongest kind of fear is fear of the unknown – HP Lovecraft

Lukt

De 100 år gamle ølfatene har gjort sin skade her også, men dette lukter ikke like grusomt. Det viktigste er at mangelen på røyk gjør at vi slipper unna lukten av brent søppel, råttent fenalår og vått askebeger. Dessverre er det ikke så veldig mye positivt å si heller. Det lukter parfymert, søtt og emment, med innslag av råttent treverk og parafin. Maltsødmen man kanskje skulle forventet av en maltwhisky er byttet ut med en mer syntetisk sødme. Det er også innslag av krydret brennevin her, i retning av genever, med en god del einerbær, sitronskall og noe litt sært og nøtteaktig. Spearmint, grillet aubergine og mild saaz humle. Med et par dråper vann får vi litt ferske sukkerrør, Axe barberskum, paranøtter og litt vanilje. 

Smak

Huff, den var ikke noe mindre såpe- og parfymedrevet på smak enn på lukt. Snarere tvert imot. Også her kommer pregene av gin/genever tydelig frem. Som å ta en god klunk Zuidam iblandet grønnsåpe og restene i bestemors parfymeskuff. Smaken er riktignok lett og relativt frisk, men det føles milelangt unna maltwhisky. Einerbær, korianderfrø, karve og anis – for ikke å snakke om lavendel, sitrusolje, sagflis og kamfer. Det lave alkoholvolumet føles som en liten velsignelse her, for noen av de kjipere notene (aceton, furunål og råttent treverk) fremstår heldigvis som dempet og litt utvannet. Det er noen ganske ekle tanniner gående i bakgrunnen, men de er også ganske rolige og langt bak. Med vann kommer det til en ganske besk bitterhet og litt mer småsyrlig sødme. Gammelt blomstervann, rug og et hint av dårlig pils.

Konklusjon

Denne gangen var frykten verre enn den faktisk whiskyen. Det føles ikke nødvendigvis som den er produsert av kultister i R’lyeh. Men det er ikke noen fornøyelse å drikke den heller. Likevel er dette myyyye bedre enn den røkte versjonen på fatstyrke. Faktisk klarte jeg å jobbe meg gjennom hele glasset både med og uten vann uten å ville brekke meg eller bli drevet til galskap. Når det er sagt er dette langt unna det jeg ønsker at en whisky skal smake og lukte. Såpete, parfymert og relativt grelt. Men det går faktisk an å drikke den. Jeg bare vil ikke gjøre det igjen.

38/100

– Rasmus

Säntis’ nettside