Octomore 13.2

Octomore 13.2 er fem år gammel ildsint røyktwhisky, som har ligget fem år på oloroso sherryfat fra Fernando de Castilla i Spania. Som vanlig benytter altså produsenten x.2 betegnelsen på whisky med langt mer aktiv fatbruk enn x.1. Selv om jeg likte søsterwhiskyen Octomore 13.1 godt, var det først og fremst litt for stort preg av råsprit som holdt den tilbake. Skikkelig sherrfatlagring bør derfor være mer etter min smak. 

Fem års lagring er ikke akkurat lenge, men det ønsker man heller ikke at det skal være med en Octomore. Ungdommelighet er jo tross alt en viktig faktor i denne whiskyens identitet. Det er tross alt her all røyken kommer fra.

Polet begynner dessverre å tømmes for denne tapningene nå, men det finnes noen flasker der ute. Er du så heldig å bo i nærheten av et pol som har denne inne, må du ut med drøyt 2000,- for en flaske (september 2023). Ikke direkte billig altså, men hvis det er denne typen whisky du har lyst på finnes det rett og slett ingen alternativer. Med et alkoholvolum på nesten 60 % og en såpass intens smak drikker man ikke opp flasken på en dag eller to heller, for å si det sånn.

Bilder gjengitt med tillatelse fra produsenten.

Lukt

Mer medisinal enn man forventer av en Bruichladdich, men jeg klager ikke. Appelsinmarmeladen, hampen, den friske maltlukten og selvsagt den intense røyklukten bekrefter at dette er en Octomore. Den er litt mer greasy enn man er vant til herfra også, faktisk litt i retning av Ledaig og til dels Caol Ila. Så var det sherryfatene(?) da. Det er mye som minner om Ardbeg Uigeadail her: Masse røde bær, hasselnøtter og rosiner. Rett og slett søt, men tørr, sherry. Litt lukket i starten, men etter hvert åpner lukten seg med solbær, mørk sjokolade, mørkbrent kaffe, blå plommer, knekk og litt bakt eple. Med vann roer røyken seg litt, og skaper rom for masse sjokolade, blodappelsin, bitter honning, gress og bråtebrann.

Smak

Aske, aske dynket i syltetøy og smørkaramell. Røyken er bærende, dominerende, men likevel balansert av masse herlig sødme og tørre preg fra sherryfatene. Bacon, kirsebær, solbær, paranøtter, kullsot, limeskall, muskatt, krutt og litt tobakk. I likhet med lukten er smaken ganske skitten, noe man ikke nødvendigvis forventer fra Bruichladdich/Octomore. Rug, vanilje, lakris, brent gummi, muscovado og drueskall. I motsetning til lukten demper ikke vann røyken noe særlig på smak. Munnfølelsen blir fydligere og både sødme og syrlighet matcher den kraftige røyken godt.

Konklusjon

En meget god Octomore. Hvis gjort riktig kan sherry og røyk skape underverker sammen, og det er langt på vei det som skjer her. Selvsagt er det masse intens røyk, men i god Octomore-stil føles den ikke overveldende. Herlig røykwhisky, rett og slett.

83/100

– Rasmus

Bruichladdichs nettside