Glen Grant 23YO – LMDW Artist Collective, 1995
Denne tapningen av Glen Grant 23 for franske La Maison du Whisky viser hva over 20 år på eik kan gjøre med en whisky, både på godt og vondt.
Nosinginfo
| Type | Single Malt |
| Alkoholvolum | 48 % |
| Land | Skottland |
| Distrikt | Speyside |
| Destilleri | Glen Grant |
| Utgiver | LMdW |
Glen Grant. Speysidedestilleriet som bare alltid har vært der. Du finner tapninger nærmest overalt. På tax free, på vinmonopolet, i lugubre bakgårdsjapper i utlandet og i eksklusive nisjebutikker for den ekte maltnerden. Den er der, men den blir sjeldent snakket om. Standardrekken er ikke så veldig mye å rope hurra for, men det er en del gull blant uavhengige tappere. Glen Grants destillat er et solid stykke håndverk som virkelig tåler å bli herjet med. Det er derfor ikke uten grunn at det er Glen Grant som ofte tappes på 35-40-45 + år, og allikevel står frem som fantastisk balansert og særdeles drikkende whisky.
Dagens Glen Grant er mer i mellomsjiktet. 6 bourbonfat fikk leve i 23 år, ble mikset av den franske tapperen La Maison du Whisky og tappet i serien Artist collective, der ulike kunstnere får prege flaskene med sine verk. Nå er overhodet ikke jeg noen connoisseur hva kunst angår, jeg sverger mer til skalaen “kult/ikke kult/herre min skaper så teit”. Etikettene til denne serien velger jeg å putte i kategorien “kult”. Men nå er det whisky, og whiskyen alene som skal få lov til å skinne.
Lukt
Tydelig og klassisk bourbonfat. Det er mye frukt. Lyse, gule frukter. Plommer og hermetiserte pærer. Det heller delvis mot litt oransje sitrus som klementin og appelsin. Overmoden banan og vaniljestang av god kvalitet. Fin balanse mellom sødme og syre. Avslutningsvis får jeg også smørpopcorn. Alkoholen er dessverre ikke like godt balansert, og det hele blir litt kantete.
Smak
Fruktbombe. Godteri og spesielt gul og rød badeball (kjærlighet på pinne, ikke badeleken). Det er også en del krydder og urter her. Basilikum og timian er det som kommer først, men støtvis litt koriander og muskattnøtt. Det er litt sure toner og balansen sitter ikke like bra her som på lukten.
Konklusjon
Jeg har funnet ut at min sweet spot er whisky som ligger 15-25 år på fat, i så måte treffer denne der den skal på alder og jeg tror ikke den hadde fått noe mer av å ligge enda lengre. Det virker som en litt desperat whisky. Den prøver febrilsk å være så god på det som forventes av en whisky på den type fat og alder, men kommer til kort på alle områder. Et par hopp opp fra hverdagsdrammen, men til virkelig spesielle anledninger ville jeg dratt frem noe tyngre skyts. Gøy å ha i skapet, men den tilfører ikke samlingen noe ekstraordinært. Jeg får vel bare bekreftet min snobbete mening om at Glen Grant bør ligge på sherryfat og tappes på godt over 30 år. Dessverre. For da begynner whiskyen virkelig å koste.
80/100
– Stian Tolpinrud