Glendronach 1992 – 2009, 17YO For Parkers Whisky

Det kribler litt når det står «Glendronach 1992» og “Oloroso Sherry Butt” på en flaske. Potensialet er stort, dessverre er også fallhøyden det. Likevel er det en god dag når man kan sette seg ned med en dram av denne typen. Enda bedre er det hvis man ikke har betalt for den (mange takk, Anders!).

Det finnes eldre single cask-tapninger av denne typen der ute, whiskyer på godt over 20, til og med 30 år. I den evige diskusjonen om hvor mye alder betyr (og det betyr utvilsomt veldig mye) er det fristende å tenke at “bare” 17 år er en svakhet på en whisky som denne. For min del tenker jeg det motsatte.

Glendronach liker å bruke svært aktive fat, for en ekstra fyldig sherryprofil. Whiskyene kan derfor bli overeiket eller rett og slett litt ødelagt av at de bare smaker sherrybrennevin, snarere enn maltwhisky med masse sherry. Glendronach har også etter sigende mixet og trikset en del med fat oppigjennom. Flyttet gammel whisky fra relativt døde fat over på intense sherryfat for et par års sluttlagring, for så å utgi dem som dyre årgangswhiskyer.

17 år på riktig fat kan med andre ord være perfekt. Og denne whiskyen folkens, er ikke langt fra perfekt.

Flasken er en av 626, tappet på 58,8% i 2009, eksklusivt for Parkers Whisky i Storbritannia. Bilder: Anders Hansen og whiskybase.com

Lukt

Med utgangspunkt i stilart og forventninger er lukten her rett ut en innertier. En innertier som sitter så midt i blinken at du lover deg selv at du aldri skal justere siktet igjen. For det første er dette en sherrybombe, for det andre er det en solid substans som bare kan komme fra fantastisk destillat, for det tredje lukter det ikke for ekstremt. Plommer, druer, rosiner, svisker, bivoks, Anton Bergs “Plomme i Madeira”, tysk marsipan, maraschniokirsebær, soyasaus, steinsopp, mandler, ferskt lær og et hint av vanilje.

Foreløpig er dette alt man vil at en sherrybombe skal være. Sitronfromasj, dadler, markblomster og noe mildt parfymert (høykvalitets dameparfyme). Det kommer til litt mer krydder, og nærmest en fizzy sitrussyrlighet etter man har tilsatt vann. Hint av maltsukker, samt støvete gamle bøker, oksebuljong, hvit misopasta, gammeldagse bringebærdrops og fyrstekake.

Smak

Alle de nydelige sherrypregene fra lukten gjør seg umiddelbart til kjenne. Det gjør nesten 60 % alkohol også. Intens og fyldig sherry, med dadler, rosiner, svisker, blå plommer, kandiserte epler, hasselnøtter, demerarasukker, Schwartzwalderkake, italiensk espresso og Smørbukk-karamell. Selvsagt er det mye sødme her, men du verden så godt balansert den er både av syrlighet og alkoholen. Lemongrass, jalapeño, syltet ingefær, sort pepper, knekk, peanøtter og en touch av bakesirup. Selv om smaken er ganske tanninrik tørker det absolutt ikke inn.

Her er det så mye frisk sødme, for ikke å snakke om oljete munnfølelse, at ettersmaken aldri blir for tørr og bitter. Mange sherrybomber tåler vann dårlig, men på hele 58,8 % var jeg nødt til å prøve, bare for å se hva som skjer bak all alkoholen. Svaret er briljans. Det smaker ikke nødvendigvis bedre enn den gjorde neat, bare annerledes: Litt mindre tørket frukt, litt mer sødme – både av malt, vanilje og marsipan. Samtidig får vi se en litt røffere side av whiskyen, med hint av kullstøv, anis og kvae. Nydelig.

Konklusjon

Kvalitetshåndverk. Kort og godt. Vann og tid i glasset beviser ettertrykkelig at det ikke har vært tatt noen snarveier her. Sherryfatet er fyldig, mektig, dominerende, men uten å føles påtatt. Balansen mellom sødme, tanniner og fruktighet er superb. I tillegg klarer whiskyene å være både kompleks og balansert, samtidig som den er tilgjengelig og nesten lettdrikkelig. Er dette den beste Glendronachen jeg noensinne har drukket? Jeg tror ikke det, men jeg husker jaggu ikke når jeg drakk en som var bedre.

93/100

– Rasmus

Glendronachs nettside