Coleburn Rare Malts Selection 21 YO, 1979
En av få offisielle tapninger fra det nedlagte Speyside-destilleriet Coleburn. Denne er til og med fra den klassiske Rare Malts-serien.
Nosinginfo
| Type | Single Malt |
| Alkoholvolum | 59,4 % |
| Land | Skottland |
| Distrikt | Speyside |
| Destilleri | Coleburn |
| Utgiver | Coleburn |
Diageos Rare Malts-whisky er en serie som holder jevnt over et skyhøyt nivå. Disse tappes (dessverre) ikke lengre og en må i all hovedsak ut på auksjoner for å få tak i flasker av dette flytende gullet. Det er faktisk noen flasker i denne serien som en kan se på, i lys av dagens marked, som overkommelig priset, selv om det begynner å bli forsvinnende få. Coleburn stanset produksjonen sin og ble nedlagt i 1985. Elleve år senere, i 1996, ble siste håp om ny whisky herfra revet bort i takt med destilleriets bygninger. Coleburn pumpet stort sett whisky ut til den kjente blenden Johnnie Walker Red Label, og dette er, såvidt meg bekjent, den eneste offisielle single malt-tapningen. Du kan dog finne Coleburn hos uavhengige tapninger innimellom, men det er heller ikke vanlig. Så med andre ord er dette et morsomt destilleri å smake noe fra. Tappet på 59,4% og lagret på refill-fat helt til den ble tappet i 2000.
Lukt:
Det lukter søt sitrus, noe som kan minne om lemon curd. Panda-lakris med svidd chili. Det kommer også et lite snev av maritime innslag. Tørket tang, vått tau- og treverk. Mineralsk gnist. Det lukter også regn mot tørr asfalt, som når solen har stått på i mange dager, og det kommer en etterlengtet regnskur for å bryte opp det tørre. Mot slutten kommer det faktisk litt peat og hint av gamle skinnprodukter.
Smak:
Svak og søt røyk. Grillet ananas og mango. Alkoholstikk. Salte peanøtter og mer tydelig sitrus enn på nesen. Etter litt lufting rundes den av og sitrusen glir litt mer over i sødme og marmelade.
Konklusjon:
Lukten er fantastisk og veldig old school. Synes kanskje alkoholstikket ble litt i overkant tydelig og den lot seg ikke helt temme med noen dråper vann heller. Det som derimot taler den en god sak er luft. Masse luft er stikkordene her. Den blir rundere og mer kremete i anslaget. Dette er i mine øyne en midt på treet Rare malts-tapning, men når det er sagt, tilsvarer det særdeles høy kvalitet i “vanlig whisky”. En litt mer samlet og integrert smak hadde nok gitt den høyere score, det er litt mye sprik, men for all del, interessant nok i bøtter og spann.
83/100
– Stian Tolpinrud