The Snow Grouse

The Snow Grouse er en slags billig og gimmicky lillebror til The Famous Grouse. De fleste som drikker whisky i en eller annen form er godt kjent med den berømte rypa, enten som en ingrediens i whisky soda, eller den whiskyen man styrer forbi i jakten på noe som faktisk kan nytes bart. Hvis du er fan av rypewhiskyer som The Famous Grouse, The Naked Grouse og The Black Grouse er det likevel ikke sikkert at snørypa faller i smak. Dette er nemlig noe litt annerledes. 

The Snow Grouse er en av disse whiskyene som produsenten anbefalte at man skulle oppbevare i fryseren. Som kjent dempes smak og lukt ved lavere temperatur, så hvis du blir anbefalt å kjøle ned en whisky kraftig kan du anta at kvaliteten er ganske ræva. At produsenten rett og slett har noe å skjule. The Snow Grouse skiller seg også ut fra resten av rypene med å være en blended grain, altså en blend som ikke inneholder maltwhisky. Selv om det finnes mange gode grains der ute, er det sjelden de kommer i denne typen innpakning og presentasjon. 

The Snow Grouse er såvidt jeg vet ikke lenger i produksjon. Spoiler alert: Det er helt greit.

Lukt

Er dette whisky eller en uhellig blanding av vodka og cognac? Masse seminøytrale spritnoter, som simultant trekker tankene i retning av anstendig vodka som Zubrowka, etterbarberingsvann og neglelakkfjerner. Ikke nok med det; den grelle, småbitre sødmen som gjerne kommer i billigcognac forpester uttrykket ytterligere. Ingen cognac’er nevnt, ingen glemt. Halvmuggen sitron, brent karamell, hestehov, mandarinskall, oppvaskmiddel og et hint av agurk(!).

Smak

Blech! Småsurt og småbittert destillat med masse raffinert sukker. Selvsagt har dette ligget på tønner, jeg anklager ikke Edrington for lyve om det, men kom igjen! Aspartam, sitronskall, Smørbukk-karamell, tørket aprikos, Zalo, batterisyre, hvit pepper. Det er et eller annet her som får meg til å tenke på den indiske “kvalitetswhiskyen” Bagpiper, noe som ikke akkurat er et kompliment. Her er det garantert ingenting å hente på å tilsette vann, så la oss heller se hva som skjer etter litt tid i fryseren (ingen grunn til å si noe om lukten etter nedkjøling – det lukter ikke noe): Tam eplemost (fra konsentrat) og vodka, før den sklir over i mer aspartam og et eller annet vagt surt.

Konklusjon

Det er en grunn til at jeg sjelden drikker purung grainwhisky, men noen ganger trenger man tydeligvis en påminnelse om hvorfor. Pussig nok føles denne enda mer unødvendig enn Haig Club. Enda tammere og mer såpete. Strykkarakter så det holder, men ikke så aktivt jævlig at den utfordrer de aller verste.

38/100

– Rasmus

The Famous Grouse nettside