Ardbeg Traigh Bhan 19 YO, batch #4

Ardbeg Traigh Bhan 19 gjør et hederlig forsøk på å fylle vakuumet etter årgangs-Ardbeg. Et tomrom som har føltes enormt for de av oss som elsket destilleriet de første ti årene etter årtusenskiftet. Ser vi bort fra assorterte single casks, som ofte var svært dyre selv da, satt man fortsatt igjen med 17-åringen og 25 år gamle Lord of the Isles. To whiskyer som leverte både på pris og kvalitet. Ihvertfall en liten stund. 17-åringen fikk så en verdig, men svært annerledes etterfølger i form av tre batcher med Airigh Nam Beist, destillert i 1990, på henholdsvis 16, 17 og 18 år. Etter 2008 var det slutt. Den klassiske tiåringen holdt stand, men av brukbart lett tilgjengelig whisky fikk den bare følge av den ene NAS-tapnignen etter den andre. Flere av dem har forsåvidt vært gode, men det er visse ting som bare kan komme av lang nok lagring, som ikke kommer av sære fat og god markedsføring.

Det skulle ta 11 år før Ardbeg slapp en whisky med aldersbetegnelse og noen år på baken igjen. Ihvertfall en som ikke kostet det hvite ut av øyet (selv om ca 2000,- flasken, som den første batchen kostet, er over manges budsjett). Traigh Bhan er oppkalt etter en av Islays hvite strender, og er visstnok gælisk for “myk hvit sand som synger under dine føtter”. Er det bare meg, eller får det “Huk” til å virke som et ganske dølt og upoetisk navn på en strand? Whiskyen er lagret på en blanding av olorosofat og fat av amerikansk eik (som vi får anta har inneholdt bourbon). Batch 4 er destillert i 2003 og tappet på flaske i 2022. Som med de andre batchene har man valgt et alkoholvolum på 46,2% av en eller annen grunn.

Lukt

Typisk moderne Ardbeg, med masse røyk og sitroner. En annen typeriktig ting her er at malten er forbausende tydelig gjennom all røyken – det er liksom en ekstra dimensjon av brent brød på toppen av all torvrøyken. Starten er litt kranglete, og man lurer et øyeblikk på hvordan en 19 år gammel Ardbeg som dels har ligget på olorosofat kan være såpass endimensjonal og ung i uttrykket. Så skjer det noe. Mektige sherrynoter kommer veltende gjennom all røyken: rosiner, maraschino, tranebær, ferskt lær, fudge, hasselnøtter og kirsch. Ikke nok med det, men lukten blir nydelig mineralsk, med masse kalk og flint. Sjøsprøyt, sigarer, muskatt og massiv vanilje. To dråper vann tilfører noen fine tanniner, og hever røyken enda et par hakk.

Smak

Det begynner mildt og litt lukket, men allerede etter noen få sekunder begynner det å skje ting. Først amerikansk eik, med vanilje og mango, så kommer det masse torvrøyk, som siden fortsetter inn i et mer raffinert sherryterreng. Malten er, som på lukten, nesten litt arrogant i sin ungdommelige vitaliter. Røyken er også massiv, selv om den er flere hakk under 10-åringen og 5 år gamle Wee Beastie. Mentol, mørk sjokolade, rosiner, kirsebær, sigarettobakk, lær, oksehalesuppe, fyrstikker, sorte oliven, kandisert sitron, brent fudge, brent brød og et par-tre østers. Munnfølelsen er herlig oljete. Med vann blir den forresten enda bedre, og smaken blir noe mer bitter og tanninrik. Nye dimensjoner med vann med andre ord, men jeg foretrekker akkurat denne bar.

Konklusjon

En meget god Ardbeg, som klarer å kombinere destilleriets intense røykkarakter med gode sherrypreg på en finfin måte. Jeg kunne tenkt meg et litt høyere alkoholvolum, selv et par prosentpoeng hadde gjort underverker, men det er samtidig såpass mye kompleksitet og intensitet her at man ikke bør klage. Kort og godt en skikkelig jævel av en Ardbeg, som jeg gjerne skulle hatt et par flasker av. Så var det det med pris og tilgjengelighet da…

86/100

– Rasmus

Ardbegs nettside