Tamnavulin Double Cask

Tamnavulin er ikke et av disse destilleriene som sporer sine røtter tilbake til hjemmebrenning på 1700-tallet. Selv om destilleriet kledelig nok består av en klynge lave bygninger, blant grønne enger i Speyside, er det snarere basert på whiskyhistorien enn en viktig del av den. Tamnavulin ble bygget så sent som i 1966. Stor etterspørsel etter maltwhisky til en håndfull blends (først og fremst Whyte & Mackay, Crawfords, and Mackinlay’s) gjorde at man valgte å bygge dette lille, men svært effektive destilleriet, med det som den gang var toppmoderne teknologi.

Siden 1993 har destilleriet vært eid av nettopp Whyte & Mackay (som nå også eier Mackinlay’s-merket). Hovedfokus har hele veien vært på blends, men etterhvert som etterspørselen etter maltwhisky har skutt i været har ikke eieren hatt noe annet valg enn å gjøre Tamnavulin tilgjengelig også som single malt. Interessant nok har man valgt å posisjonere Tamnavulin som relativt rimelig og enkelt, noe som egentlig er litt befriende i en tid når vi i økende grad må velge mellom svært dyre tapninger. Tamnavulin Double Cask koster for tiden 456,- på Vinmonopolet (mars 2023). En single malt til under 500,- altså, noe som er sjelden kost nå om dagen.

Lukt:
Enkelt, søtt og mildt. Fruktige noter av epler, pærer og klementiner, får følge av vanilje, fudge og mandelolje. Den har en aura av standardwhisky denne her. Et uttrykk som først og fremst er generisk og lett forglemmelig, og som ikke helt klarer å skjule at destilleriet har spart de beste fatene sine til noe annet. Ferske sukkerrør, sanitærbark, sort pepper, neper og muskatt. Det svært subtile hintet av våt hund går helt fint for en hundeeier som jeg – en som vet at hunder kan få til verre enn “våt” – men det trekker ikke whiskyen opp heller. Vann gjør lukten litt søtere, men det er også alt det gjør.

Smak:
Smaken er bedre enn lukten. “Generisk” føles igjen som et beskrivende ord, men når smakskombinasjonen i all hovedsak består av bakt hagefrukt (gule epler, rabarbra og grønne pærer), vanilje, tørket jalapeño, malteddik, stangselleri og litt salt karamell, sklir dette greit ned. Et lite hint av drueskall kanskje? Litt espresso? Det lave alkoholvolumet gjør smakene svært flyktige, og vann hjelper dessverre ikke. 

Konklusjon:
Null kompleksitet, manglende fylde og våt cocker spaniel til tross: Tamnavulin Double Cask kan helt fint drikkes. Ihvertfall hvis man ikke dveler for lenge eller prøver å sammenligne det med finere vare. Ville jeg kjøpt en flaske til av denne? Ikke for eget barskap, men for en hyttetur, et pokerlag eller et familieselskap gjør denne akkurat det den skal for godt under 500 kroner.

70/100

– Rasmus

Tamnavulins nettside