Ichiro’s Malt – Mizunara Wood Reserve (MWR)

Det er lett å la seg lure til å plukke opp en whisky som denne, og det var vel langt på vei det som skjedde med meg. Ved første øyekast ser denne whiskyen utrolig fristende ut, det er først når man driller litt i ting at de faller litt sammen. Det er riktignok ingen tvil om at mizunarafat inngår her – whiskytønner laget av en særegen typen japansk eik, som ved riktig bruk kan fostre fantastisk whisky. Kvaliteten på eiken gjør den imidlertid ikke spesielt egnet til dette formålet, noe som fører til at whisky med denne typen lagring gjerne er både dyr og sjelden.

Problemet er de andre assosiasjonene som dukker opp når man ser en slik flaske. Ichiro er merkevaren bak det glimrende Chichibu-destilleriet, og tidligere det muligens enda bedre Hanyu-destilleriet. Slik denne whiskyen presenteres kan man fort tro at dette enten er en Chichibu eller til og med en Chichibu med litt Hanyu. I Japan står man imidlertid mye friere til å blande det man vil i en såkalt japansk whisky. Selv om nye regler har gjort det litt lettere å kjenne igjen ekte vare, er det fortsatt masse gråsoner. MWR er helt klart et offer for dette. Selv om det sannsynligvis er litt Chichibu oppi her er det neppe noe særlig Hanyu, og desto mer skotsk whisky (eller til og med whisky fra andre land). Resultatet er en selsom opplevelse som rett og slett ikke er stort å skryte av, og ihvertfall ikke verdt de 1500-1600 kronene man gjerne må ut med for en flaske.

Lukt:
En svært fruktig nese, med noen komplekse krydderpreg. Papaya, gule plommer, dill, mango salsa, soltørket tomat, solsikke, bakt paprika og vått løv. Lukten minner mer om en middagsrett enn en whisky. Kanskjer mer skuffende: Det er veldig lite her som viser styrkene til mizunara-eik. Tamarindsaus, umami, rørsukker og et hint av fersk anis. Med vann kommer det til en mild men ganske behagelig maltnote og litt tapioka.

Smak:
Munnfølelsen er herlig oljete, og den rolige starten er egentlig ganske trivelig. Anis, kandissukker, Bassett’s Allsorts, reduserte bringebær, lønnesirup, hvit sjokolade og pulverkaffe. Det smaker søtt og en litt ubalansert, men man bør kanskje dele ut et par plusspoeng for egenart? Hvit pepper, gammelt krydderskap, ferskenskall og paprika. Med vann: sødme, sødme, sødme og litt chili.

Konklusjon:
Jeg forventer mye mer av Ichiro, Chichibu og mizunarafat enn dette. Særpreg er det her, men den dvaske og søte smaken, med innslag av soggy paprika og pussige preg av gammelt krydder går ingen seiersrunder. Merkelig nok husker jeg den som en god del bedre da flasken var nyåpnet, men hvis det stemmer har den tapt seg såpass fort at den ikke fortjener noe slack for akkurat det. Morsomme chilinoter til tross, dette holder ikke.

63/100

– Rasmus