Glenury Royal SMWS 75.4, 1979-1993

Flere skotske destillerier har gjennom tiden kunne smykke seg med en såkalt “royal warrant”. Et segl som viser at en konge eller dronning setter ekstra stor pris på varene. Glengoyne f.eks. kan pryde flaskene sine med et slik segl da de helt til hennes død i 2002 var offisiell leverandør til dronningmorens hushold. Det samme har Laphroaig, som lenge har vært favoritten til Storbritannias nåværende konge Charles III. Om spesielt sistnevntes gunst egentlig er noe å trakte etter kan diskuteres, men selv en ødelagt klokke er riktig to ganger i døgnet. Det er lite å utsette på whiskysmaken til både Charles og dronning Elisabeths mor.

En håndfull whiskymerker, såvel som en del andre produkter kan pr nå skryte av en slik kobling til kongefamilien, men det finnes et nivå til. Tre destillerier har gjennom tidene klart å komme så tett på monarken at de har fått tillatelse til å bruke ordet “Royal” i navnet. To er fortsatt operative: Royal Brackla (Kong William IV i 1833) og Royal Lochnagar (Dronning Victoria i 1848). Glenury Royal fikk i likhet med Brackla sitt kongelige navn av William IV (1835), noe som får meg til å mistenke at fyren likte å ta seg en dram, men det blir selvsagt ren spekulasjon. 

Glenury Royal ble etablert i 1825 og holdt koken i 160 år. Som for så mange andre ble den triste starten av 1980-tallet for mye, og i 1985 var det slutt for godt. Destilleriet er så å si totaldestruert og gjort om til boliger, så drømmen om en gjenåpning kan legges død først som sist. Vi får trøste oss med at det finnes noen få flasker igjen der ute, og regne oss som heldige hver gang anledningen til å drikke en av yndlingsdrammene til William IV byr seg.

Lukt:
Herlig rått og old-school. Våt bark, tobakk, tutti-frutti, hamp, gammelt treverk, limesaft, kvann og anis. Det lukter organisk, friskt og en anelse bittert, men med en god del balanserende sødme. Gammeldags godtebutikk, aprikos, hvit te, blymaling, bivoks, kamille og beinmarg. Det er også fristende å tenke at snaut 20 år på flaske har hatt noe å si, for selv om det ikke er noen voldsom OBE her kommer det frem litt tinn og gammelt papir. Vann frigjør mye malt på lukten, samtidig som det blir syrligere og en anelse animalsk (et hint av noe litt svett og smultaktig). Lukten blir også mer støvete, og får nye preg av kirsebær og jaffakaker.

Smak:
God maltdrevet arrival, selvsagt med en god del alkohol (dette er tross alt ganske langt unna 40 %…) Maltdrops, Kongen av Danmark, masse bivoks, mildt kompostert gress, lakrisrot, kvann, rucola, sennepsfrø, demerarasukker og mandelolje. Grønne planter, oljer og treverk – smaken er (som lukten) utrolig organisk og lite pyntet på av overdreven fatbruk. Møbelpolish, never og en bitteliten anelse av spedbarnsgulp. Med vann blir smaken skitnere – terpentin, smult, sardiner og aske.

Konklusjon:
En deilig røff whisky, som kombinerer grønn friskhet med små gastronomiske innblikk i skotsk liv under den industrielle revolusjonen. Selv om denne helt sikkert er mer rafinert enn det arbeiderklassen drakk i Inverness og Glasgow på 1800-tallet, formidler denne skotsk whiskys historie på en mye mer ekte måte enn nåtidens oversminkede og utvannede standardwhiskyer. 

84/100

– Rasmus

SMWS nettside