White Horse 70-tallet «For G.B. Carpano»

Historien om White Horse ble dekket av min tidligere bloggkollega Anders, da han i sin tid vurderte moderne White Horse, av den typen man kan kjøpe på polet i 2022. BTW: Ikke kjøp den – den er grusom. Tapningen som skal evalueres i dag er fra en annen tid. En tid da single malt fra Lagavulin og Glen Elgin faktisk utgjorde en substansiell andel av blenden. En tid da White Horse var anerkjent som ekte kvalitet.

Det betyr selvsagt ikke at akkurat denne tapningen fra starten av 70-tallet er fantastisk. Det er flere elementer ved den som gir grunn til optimisme – som at den er tappet for det (ihvertfall på den tiden) svært kvalitetsbevisste italienske markedet, og at den bærer renomméet til en svært populær blend med kjente tilknytninger til et av Skottlands beste destillerier. På den annen side kunne kvaliteten på denne tiden variere svært mye. Dessuten kan det skje noe i løpet av hele 50-år på flaske. La oss se om dette er en av de legendariske eller en litt sliten hest.

Lukt:
Umiddelbart inntrykk av gammel blend som ikke har hatt det dritkult på flaske i alle år. Litt papp og piffikrydder, litt gummi som bærer preg av oksidert sherrywhisky, litt støv og smult. Ingen av tingene er problematiske – det lukter klassisk, det lukter som mange andre gamle blends man har vært borti og det lukter litt slitent. Torvrøyk, gule epler, gammelt bibliotek, stikkelsbær, Chesterfield-møbler, rabarbrasukkertøy, polkagris, nygarvet lær og gammel sigarettrøyk. Egentlig en ganske engasjerende lukt, når man kommer over den åpenbare OBE’en.

Smak:
Munnfølelsen er ganske tynn, men whiskyen tar igjen med et skarpt og fint kick fra alkoholen (som er overraskende kraftige til å være bare 40 %) og en ganske vital fruktighet. Røyksmaken er god og fyldig uten å dominere, med både koks og brent torv. Sauternes, kastanjer, mørk sjokolade (70 % cacao), habanero, spearmint, epleskall, appelsinskall, malteddik og fersk ingefær. Samtidig merker man at whiskyen har fått litt medfart i løpet av de siste 50 årene. Flere dimensjoner at visket ut, til fordel for en spiss bitterhet (limeskall og tuja). Ikke nok til å ødelegge helheten, men nok til å bremse inntrykkene litt.

Konklusjon:
Jeg merker meg at denne har scoret litt så-som-så på whiskybase.com, noe jeg rett ut synes er urettferdig. Den kan selvsagt ikke måle seg med de beste White Horse-tapningene fra 50-og 60-tallet – den er ikke i nærheten en gang. Man merker også at tiden på flaske har gått litt ut over både smak og lukt Når det er sagt er den fortsatt svært vital, med et fint røykpreg, god sødme og syrlighet, og en god del egenart. Jeg liker denne jeg.

79/100

– Rasmus