Octomore 13.1

Bruichladdichs Octomore har blitt godt etablert nå. Jeg har ihvetfall gått fra å nærme meg flaskene med en slags skrekkblandet fryd, til å aktivt oppsøke dem når lysten melder seg. En grunn er nok at vi mennesker er tilpasningsdyktige, og Octomore har god drahjelp av andre destillerier når de skal gjøre folk vant til kraftig røyksmak. En annen, og kanskje viktigere, grunn er at Octomore har blitt mye mer gjennomarbeidet og fokusert. 

Typisk for Octomore er denne merket med en tallkode, der det første tallet (13) refererer til batch-nummer, mens det neste (1-tallet) sier noen om hva slags fat den har ligget på. Denne har altså ligget fem år på bourbonfat. 59,9 % alkohol gjør denne akkurat passe lovlig i Norge, og 137,3 ppm (som ikke er i nærheten av det drøyeste vi har sett herfra, men som fortsatt sparker langt hardere enn normalen) sørger for nok intensitet.

Octomore 13.1 koster 2105,- og er fortsatt tilgjengelig på en håndfull polutsalg (desember 2022). Denne smaksprøven er mottatt av importør. Jeg takker for både den og den fine lansering av 13.x-serien til Octomore de var så hyggelige å invitere meg med på for noen uker siden, og bedyrer at ingen av disse tingene påvirker karakter eller omtale. Bildene er offisielle promobilder mottatt fra importør.

Lukt:
Rett på sak som ventet. Den syrlige røyken, sjøsprøyten, spekematen (pæreskinke), gjæren, yoghurten og den milde vaniljen. Ikke uventet fra en kraftig røkt Islay whisky er det plenty med mynte her (enda mer enn jeg er vant til faktisk), samt tjære, sitron (fruktkjøttet), bergamott og et lite hint av gummi. Selvsagt er det masse røyk her, noe annet hadde vært rart, men hvordan hadde det vært å lukte på denne som sin første whisky? Røyklukten er markant, men den er ikke overveldende eller avskrekkende. Burde det vært enda mer? Nypete, drivved, bakte gule epler og et hint av rosmarin. Vann henter frem en fin kirsebærnote som ikke var der før, havregrøt, brent hamp.

Smak:
Røkt malt, røkt kjøtt, brent papir, svidd gummi… Det er mulig lukten er hakket mindre røykdrevet enn man skulle ønske seg, men smaken er omtrent like subtil som en molotovcocktail i trynet. Som er akkurat det den skal være på xx.1-uttrykkene til Octomore. Brent torv, sjøvann, røsslyng, gjær, sitrusskall, malteddik, ingefær, jalapeño og litt kaffe. Frisk og fin smak, med en passe oljete munnfølelse, full av sitrus, røyk og vanilje. Med vann lander balansen enda bedre. Noen fine nye innslag av appelsinmarmelade, pumpernickel og svart lakris.

Konklusjon:
Som vanlig fra disse nedstrippede x.1-utgivelsene er dette veldig direkte. Du får røyk, milde bourbonfat og ganske markante råspritpreg fra starten. Heldigvis er balansen god, og vann viser at dette er velkomponert og godt gjennomtenkt. Den krysser kanskje ikke av alle boksene mine, men den er god og kompromissløs, så jeg skulle gjerne hatt en flaske eller to.

80/100

– Rasmus

Bruichladdichs nettside