Longrow 18YO 2021

Longrow 18YO 2021 burde værer sikker som banken. Denne serien har, til tross for markante variasjoner i fatbruk fra år til år, alltid levert. Ihvertfall etter min mening. Springbanks kompleksitet og egenart, Longrows smuldrende røykpreg og elegansen som (nesten) bare kan komme med nok tid på eik. Det begynner å ha blitt noen batcher av denne nå, og såpass konsistent kvalitet skaper både forventninger og en ørliten bekymring. Vi har sett andre giganter falle, kanskje særlig de siste årene, og ingenting er evig. Skal dette være dagen Longrow 18 feiler?

Fatprofilen denne gangen gjør ihvertfall undertegnede litt urolig: 30 % bourbon og 60 % sherry høres glimrende ut. Det er de resterende 10 % som er problemet. Vinfatlagring kan på en dårlig dag ødelegge nesten en hvilken som helst whisky. Heldigvis har Longrow Red-serien vist at nettopp Longrow kan stå imot. Men 10 % Chardonnay på den mer rafinerte 18-åringen? Vi får la whiskyen tale for seg. Fotocredit: Manuela.

Lukt:
Rett på Longrow/Springbank – denne whiskyen er stolt og høylydt, og vet nøyaktig hva den vil. Masse funk, ekstremt organisk, sær og kranglete. For det første: Røyklukten er nydelig. Deilig tørr høylandsrøyk, med innslag av koks og hestemøkk. Tysk marsipan, hamp, engelsk eplersider, kirsebær, svovel, bringebær, svidd gummi, sølvpuss, svartkrutt, kalk, sesamolje, mint og rød curry. Noen dråper vann fortrenger vinpregene i Longrow 18YO 2021 litt, noe lukten nyter godt av. Lukten blir også en smule skitnere, noe jeg også setter pris på. 

Smak:
Vinfatene har større spillerom på smaken enn lukten, særlig i starten. Drueskall, tomatstilk, tanniner, fersk lær, massiv torvrøyk, grønn te, kippers, grønn pepper, First Price-bacon, voks og salt. Munnfølelsen er god og oljete, røyken kraftig og fin, og Springbanks klassiske særhet er her i bøtter og spann. Det som mangler på smaken til Longrow 18YO 2021, er balanse. Syrligheten blir rett og slett litt for dominerende. Rødvinseddik, mild vanilje, nellik, rosevann og nyper. Vann hjelper også med å fortrenge litt vinsmak, men dessverre kommer den tilbake i finishen. Det kommer riktignok til litt vanilje, fudge og sigartobakk her, som kler de øvrige smakene godt.

Konklusjon:
Det føles nesten litt profetisk å spå Longrow 18s undergang i introduksjonen her, for dette er med god margin den svakeste tapningen jeg har smakt så langt. Det betyr ikke at det er fullstendig Ragnarok, at whiskyen stinker og at alle fremtidige tapninger kommer til å være dritt. Men som batch 009 av Laphroaig 10CS beviser denne at det er stadig færre ting der ute man kan stole blindt på. Alt i alt en god whisky, men forventningene er laaaangt høyere enn dette når det står Longrow 18 på en flaske.