Gentleman Jack

Hovedproblemet med Jack Daniel’s er ikke at destillatet nødvendigvis er dårligere enn hos andre tradisjonsrike amerikanske destillerier. Problemet er at prosessen inneholder et ekstra ledd, som simultant gjør whiskeyen mer tiltrekkende for noen og skyver andre, særlig litt mer erfarne, whisk(e)ydrikker unna. Rett etter destillasjon filtreres råspriten gjennom et tre meter dypt filter, bestående kull fra lønnetrær. Denne prosessen tar flere dager, og skal både gjøre spriten renere (kullfilter har som kjent resende egenskaper), tilsette sødme (vi snakker tross alt om en tresort som gir oss sirup) og tilsette et lite hint av røyk (kull er jo tross alt brent). For å være djevelens advokat et øyblikk vil jeg oppsummere prosessen som at man fjerner naturlig karakter, tilsetter unødvendig sødme og later som røyk er noe som beriker JD.

Spriten fatlagres så, og tappes på flaske etter noen få år. Hvis den ikke er så heldig å få lov å bli Gentleman Jack da… Man skulle kanskje trodd at en mer fancy variant av Jack Daniel’s involverte lengre fatlagring (og det kan det forsåvidt hende har skjedd her også, selv om destilleriet ikke sier noe om det), men her handler det altså om å seigpine den stakkars whiskeyen gjennom nok et lønnekullfilter – denne gangen mellom fatlagring og tapping på flaske. Blir minus og minus pluss? Bare én måte å finne ut av det på.

Gentleman Jack finnes på noen pol til 558,- (november 2022).

Lukt:
Med respekt å melde: Dette er bedre enn vanlig Jack, men hvor mye bedre? For det første er det ingen tvil om at produktene er relaterte, for heller ikke her slipper man unna banan og store mengder modellim. Samtidig er de grellere sidene av Jack Daniel’s litt dempet her, noe som kan tyde på at den ekstra filtreringsrunden faktisk gjør noe nyttig. Massiv vanilje og lønnesirup, røstet treverk, brente mandler, kardemomme, sort pepper og muskatt. Det er riktignok noe litt syntetisk i bakgrunnen, og lukten av lim er mer nostalgisk enn noe man egentlig ønsker i en whiskey, men sødmen er ikke ekstrem og hint av appelsinskall, eplemost og fersk blyant er med på å gi lukten mer kompleksitet. Vann er ingen god idé her, med mindre du synes whiskeyen minner for lite om vanlig Jack. Mer modellim og krembanan, kort og godt.

Smak:
Selv om filtreringen har gjort sitt på smaken også, er den langt mer generisk, søt og emmen enn lukten. I motsetning til vanlig JD er den likevel ikke direkte vemmelig, så la oss gå litt i dybden: Masse vanilje og enda mer lønnesirup (som på lukten), epler, pærer, gammelt linoleum, sukater og eucalyptus. Du vet de store blyantspisserene med sveiv og skuff? Alt innholdet i den skuffen. I motsetning til på lukten er det først og fremst treverket som får en løft av vann. Beveger det Gentleman Jack i en mer positiv retning? Kanskje litt, men tankene går fortsatt mye mer i retning av blyanter enn elegante eiketønner, kompleksiteten er begrenset, og sødmen litt slitsom.

Konklusjon:
Jeg vet ikke om jeg vil gå så langt som å si at minus og minus blir pluss denne gangen, men dette er mye bedre enn vanlig Jack Daniel’s. Problemet er bare at det ikke er mye bedre enn veldig mye bourbon i samme prisklasse. Man trenger ikke cola i dette for at det skal gå an å drikke det, men denne gentlemannen er ikke mer sofistikert enn at du godt kan putte cola i den hvis det er det du har lyst på.

59/100

– Rasmus

Jack Daniel’s nettside