Glenmorangie Signet

Jeg innrømmer gladelig at jeg er litt svak for Glenmorangie. Langt fra alt de utgir er genialt, det finnes veldig begrenset med uavhengige tapninger, og whiskyene derfra lider altfor ofte under lavt alkoholvolum. Det jeg liker er destilleriprofilen. Den myke og delikate whiskyen som gjør seg usedvanlig godt som en lett apritif eller som en uforpliktende følgesvenn til en film, et dataspill eller en god samtale. Selv om det har kommet mange tapninger med fokus på forskjellige typer fat er dette den røde tråden som binder dem sammen. Den binder også Signet sammen med de andre, men her går også produsenten litt bort fra standarden.

Det morsomste med denne, kanskje særlig for en ølentusiast som meg er at de har valgt å inkludere en andel sjokolademalt. Selv om det gjør produksjonen litt mer ineffektiv gir det smaks og duftnyanser jeg skulle ønske flere destillerier utforsket (jada, jeg vet at Holyrood og Teeling blant andre også driver med denne typen eksperimentering). Signet har ingen aldersbetegnelse, men det går rykter om at ihvertfall en liten del av innholdet har en god del år på baken. Whiskyen smaker og lukter på ingen måte umodent, så det er nok fristende å tro at man har valgt å ikke oppgi alder for å ikke underselge noe av det litt finere innholdet, snarere enn for å skjule at den er ung. Fatlagringen inkluderer visstnok både jomfrueik og sherry. Denne gangen må jeg også nevne at  flaskedesignet er aldeles nydelig.

Glenmorangie Signet kan for tiden (oktober 2022) kjøpes på Vinmonopolet for snaut 2000 kroner. Det kan være verdt å ta med i beregningen at det kan være en viss batchvariasjon på denne typen whisky, og at den du eventuelt kjøper i morgen kan holde både lavere og høyere kvalitet enn denne (tappet i 2015).

Lukt:
Det er ingenting som tilsier at en whisky skal lukte usunn nederlandsk frokost, men dette lukter jaggu ristet loff med hagelslag. Hadde det ikke vært for alkoholen hadde dette nesten vært barnevennelig. Den subtile røyken, iblandet sjokolade av forskjellige slag og Glenmorangies milde eleganse gjør seg meget godt. Vanilje, mild appelsin, valnøtter, rosevann, kandisert rabarbra, kvalitetsparfyme og et ørlite hint av gummiaktig svovel. Fin fylde, med typiske dessertinnslag, men også litt krydder. Crème brûlée, oregano, fransk espresso og litt bananskall. Med vann beveger lukten seg i litt mer tradisjonell Glenmorangie-retning, og den blir pussig nok litt mer boozy også. Mer appelsin, limeskall, muskatt og en anelse anis.

Smak:
Søt, fyldig, dessertaktig. Kaffe Mocca med ekstra sjokoladesaus, Cocoa Puffs, røstet malt, appelsinskall, sort pepper, salvie, knekk, akasiehonning og muskatt. Nydelig feit munnfølelse, med akkurat passe kick fra alkoholen – faktisk til det nivået at jeg ikke tror den hadde vunnet noe på høyere abv. En uvanlig lite fruktig whisky, men over tid kommer det til masse nøtter (primært kastanjer og paranøtter), enda mer sjokolade, physalis og litt kiwiskall. Vann gjør primært smaken et lite hakk syrligere, noe den kler godt. Fullt ut sjokolademousse i ettersmaken nå. Nydelig.

Konklusjon:
Signet spiller ikke først og fremst på kompleksitet, men som en søtlig dessertdram krysser denne av på alle bokser. Balansen er svært god, smaken og munnfølelsen er herlig fyldige. Kort og godt: Alt både smaker og lukter nydelig. Dessuten skiller den seg markant ut fra alle andre whiskyer jeg har smakt. Det fortjener en god karakter.

88/100

– Rasmus

Glenmorangies nettside