Bunnahabhain Cadenhead 39YO, «Small Batch»

Det er på ingen måte gitt at 39 år gammel whisky er valuta for pengene. For det første har det blitt både dyrt og sjeldent. For det andre er det mange whiskyer som når middagshøyden før de blir såpass gamle. Ikke at de nødvendigvis blir dårlige, men snarere at man sitter igjen med en følelse av at de burde vært tappet på flaske tidligere. At tanniner og preg av sagflis blir noe forstyrrende snarere enn en positiv del av opplevelsen. Heldigvis finnes det destillerier som tåler lang lagring godt. Glenfarclas, Highland Park, Mortlach og Longmorn for å nevne noen. Bunnahabhain er et annet.

Det at flasken tilhører Cadenheads “Small Batch”-serie på fatstyrke, er en like god grunn til optimisme som destilleri. Selvsagt er det ikke automatikk i at dette er legendarisk, men når man skal gjøre vanskelige prioriteringer til irriterende mange tusenlapper tar man den informasjonen man kan få. Whiskyen er forøvrig hentet fra et par sherry butts, noe som også er veldig lovende. Takk for donasjon av dram, Martin! Foto: Martin

Lukt:
Dette er en lukt jeg lever for. Disse endeløst komplekse og harmoniske gamle sherryfatene. En vegg av tørket frukt, hermetisk frukt, fruktkompott, syltetøy og til og med litt vanlig moden pasjonsfrukt. Jordbær, bringebær, plommer/svisker, aprikos, druer/rosiner, fiken – presentert, preservert og traktert på alle mulige vis. Kvalitetsbalsamico, hasselnøtter, espresso, knekk, hostesaft (disse lakris/anis-greiene), gammelt båtnaust, jordkjeller, Benedictiner, pipetobakk, møbelpolish og shitake. Magisk. Den lille anelse svovel er bare koselig – her er det kort og godt ingen feilskjær. Lukten er like nydelig etter tilsatt vann. Litt vanilje nå, litt ferskenskall og litt mer tanniner.

Smak:
Smaken er umiddelbart litt mer kranglete enn lukten. Et øyeblikk er det fristende å tenke at den er overeiket, men den henter seg heldigvis inn med litt tid. Joda, eiketanninene er ganske førende, men det er nok sødme og fruktighet til å balansere dem. Samtidig virker dette en god del mer simplistisk enn lukten: mørk sjokolade, menthol, rosiner, plommer, papaya, knekk, kullstøv, kumquat, salmiakklakris, høvelspon, kanel og en touch av sylteagurk. Vann demper tanninene, og tar med seg en litt metallisk bismak, samt sandeltre, pekanpai og litt tapioka.

Konklusjon:
Lukten er fantastisk. Smaken er også veldig god, men når aldri helt de samme høydene. 39 år gammel whisky er vanskelig – eiken kan som tidligere nevnt ta overhånd. Det gjør den heldigvis ikke her, men det føles samtidig som den skygger over et par elementer jeg gjerne skulle blitt bedre kjent med. Uansett: Veldig veldig bra greier, om ikke helt oppe på legendariske nivåer.

85/100

– Rasmus

Bunnahabhains nettside

Cadenheads nettside